Bare sykkel

Klubbmesterskap ÅCK 2009

2009-10-07T23:27:00.013+02:00

Tirsdag 29. september hadde jeg gleden av å delta på Åsane Cykle Klubb sitt interne mesterskap, der klubbens medlemmer tevler mot hverandre - alle på hjemmebane. Vinneren blir omtalt som "Klubbmester" og etter noen måneders medlemskap i klubben har jeg har notert meg at denne tittelen rager høyt innen sykkel-adelen.

Sykkelsporten består av flere disipliner og årets mesterskap ble gjennomført som temporitt med enkeltstart - egentlig en nokså naken og avslørende disiplin, i den forstand at hver enkelt rytter sykler helt alene, og ikke i felt der rulle-dynamikken nærmest omformer individene til én organisme, som på en god dag gjør det mulig for førsteårs ryttere som meg å spise mil etter mil sammen med langt sprekere syklister.

Jeg lå med med feber etter Stoltzen Opp tre dager før rittet og hadde ikke fått den oppladningen jeg hadde planlagt, men distansen på ca 20 km ble likevel gjennomført på tiden 28min 08sek. Det holdt til en 4. plass i min aldersgruppe, men det var flere som ikke kunne stille pga sykdom og skade, og samlet sett var det nok ikke mange som kom i mål etter meg. Frode J Jacobsen ble årets klubbmester med tiden 23.18, det er bare å ta av seg hjelmen! Se alle resultatene

Veiarbeid like ved Osterøy-broen gjorde at rittleder Kåre Stokke i hurten og sturten måtte flytte hele rittet fra Garnes til Blindheimsdalen, og selv om det ble en travel dag for rittlederen, med mange starter, vendinger og stopptider, klarte han også å sette av tid til mer uformelle oppgaver som montering av startnummer og fotografering. Slik sørvis står til mer enn godkjent. Rittet ble gjennomført med bravur og den hyggelige ÅCK-gjengen bidro til å skape et godt arrangement på tampen av årets sykkelsesong. Nå går det mot mørke kvelder med innetrening, men det er vel egentlig ikke så veldig lenge til påske -med oppkjøring til Os Rundt og 6-Vatnsrunden, og da er karbo-junkien tilbake i manesjen.

Det ligger også en god del bilder fra rittet på ÅCK sine nettsider. Fotograf: Morten Forland

Dags Munkebotn opp

2009-09-17T12:01:00.005+02:00

Interessen for Munkebotn opp ble vakt ganske nøyaktig 14. august 2008, da jeg første gang fikk nyss om at det gikk et ritt opp denne herlige bakken. Datoen kan utledes fra en e-postutveksling med en kollega dagen etter, der jeg etter å ha «pustet og pest meg opp med en snittfart på 15» forhørte meg om hva hennes bedre halvdel hadde gjort bakken på. Mine stolte 6 minutter falmet raskt.
Men siden den gang har jeg syklet bakken så ofte jeg kan, og hatt en hemmelig drøm om å sykle rittet. Bakken ligger jo nærmest i bakgården min, og det er nesten like kort å sykle hjem til Næsset over Munkebotn, som å sykle Helleveien. Nesten. I oppladningen til Bergen–Voss var den perfekt til en rask intervalltrening på vei hjem fra jobb, gjerne i kombinasjon med Kistebakkene opp fra Eidsvåg. Både Munkebotnbakken og Kistebakkene har nesten helt jevn og ikke spesielt bratt stigning. Dette er ingeniørkunst fra en tid da bilene ikke hadde så kraftige motorer som i dag, og dermed perfekt for syklister (nybygde veier fra 1970-tallet og fremover er en sann plage, med stadig vekslende stigning og altfor bratt stigningsgrad). Her gjelder det egentlig bare å finne «rett gir» og trø i vei i jevnt tempo.
Jeg kom imidlertid aldri under fem og et halvt minutt, uansett hvor mye jeg prøvde. Ikke før den siste uken før rittet. Da begynte jeg underlig nok å perse hver gang jeg kjørte den, selv når jeg ikke prøvde: 4:48, 4:36, 4:33. Og ikke minst: snittfarten begynte å nærme seg 20, ja over, særlig den dagen Lars var med å piske opp farten i starten. Det hadde nok litt med girutveksling å gjøre. Jeg pleide å kjøre bakken med et relativt lett gir – minste klingen foran og tredje kransen på kassetten – men når det kom til stykket var det ikke merkbart tyngre å flytte til sjette kransen. Det gikk bare fortere.
Med tider ned mot fire og et halvt minutt, tok jeg endelig mot til meg og meldte meg på. En klok ÅCKer kunne én dag fortelle meg at jeg ville forbedre persen med et halvt minutt bare jeg fikk et nummer på ryggen. Jaja, dream on.

Starttiden min var 19:16, og jeg hadde regnet ut at jeg kunne få med meg fotballkampen til minstemann på Åstveit, svinge innom fotballkampen til eldstemann på Eidsvågbanen, kanskje et kvarter på foreldremøtet for 3. klasse før jeg måtte spurte rundt Næsset til Sandviken sykehus. Uten middag. I virkelighetens verden går jo ikke sånt: minstemann kom (heldigvis) dinglende for seint hjem til å nå kampen på Åstveit, så det ble tid til middag, litt fotballkamp på Eidsvågbanen og en halvtimes oppvarming opp Kistebakkene til målområdet, før jeg snudde og kjørte rundt Næsset til Sandviken. Foreldremøtet får jeg ta neste år.
Når jeg tenker etter var det vanskeligste med hele rittet faktisk å holde balansen på startstreken, feste skoene i pedalene, mens det sto en kar bak og holdt. Jeg telte sekunder, og det gjorde han ved siden av meg også… 2, 1, KJØR. Jeg spratt som en kanin ut fra start, og til min store overraskelse viste speedometeret over 25 km/t gjennom de to første kurvene. Så mye fart hadde jeg aldri før hatt nederst i bakken, gjennom skjæringen og videre opp på «flaten». Men hvorfor ikke? Det er først fra tredje kurven og opp mot første hårnålsving at pulsen når opp i marsjtempo som er makspuls.
Å avvikle ritt på en populær turvei kan by på enkelte utfordringer. Rittdeltakerne må regne med å møte andre mosjonister i veien, og med hamrende puls og pumpet fulle av endorfiner har vi nok ikke alle et svært påtrengende behov for å opptre hensynsfullt. Etter hårnålsvingen så jeg inn i ryggen på en brei tursyklist foran meg. Og bak ham tre ÅCK-syklister på vei nedover. Velmenende bremset de tre pent opp, kjørte inn til hver sin side av veien… og laget dermed en pen veisperring nøyaktig på det stedet der jeg måtte passere den intetanende tursyklisten. Argh! Der røk nok tretallet. Jaja.
Den andre hårnålsvingen er en fryd å kjøre. Veien flater litt ut før svingen, og kjøres den riktig er det nærmest mulig å bli slynget ut av svingen med enda større fart enn man har inn i den. Da er det verre med den tredje. Den er bratt, selv om en legger seg i yttersvingen. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å reise meg og gi gass i denne svingen, men her sviktet kreftene brutalt. Det var ikke annet å gjøre enn å sette seg igjen, og øke farten «manuelt».
For å være ærlig var jeg etter hvert sikker på at jeg hadde brent kruttet for tidlig, og da jeg passerte Arne Storedale i krysset opp mot Sandviksbatteriet, der han sto og heiet, var det kul umulig å få farten opp i 20 igjen. Dette ble nedtur. Jeg prøvde å stå, jeg prøvde å få bedre rundtråkk, men lite hjalp. Det var tomt i butikken.
Jeg kom sist i aldersgruppen. Sjetteplass. Men så er det ikke alle som må sykle mot Ove Matland. Og det var vel egentlig også planen. Men med 4:04 manglet jeg bare tre sekunder på fjerdeplassen, ti på tredjeplassen. Om jeg skulle ta handikappoengene med i beregningen så ville jeg vært tett på å vinne eliteklassen og ta tredjeplassen blant juniorene. Men dette er bare tallmagi. Det er mitt første aktive ritt, og jeg er kry som en hane uansett, like kry som etter 4:50 til Voss. Og det beste er at begge er rekorder det er mulig å slå!

Munkebotn Opp 2009

2009-09-15T23:20:00.034+02:00

Munkebotn Opp er et motbakke-temporitt i Bergen på ca 1,4 km med en stigning på ca 90 høydemeter. Start ved Sandviken Sykehus og mål oppe ved Munkebotsvatnet. Rittet arrangeres av Nymark Idrettslag. Rittet er i år klassifisert som et Aktivt ritt og ble avholdt tirsdag 15. september, med 93 påmeldte ryttere, som startet med ett minutts mellomrom.

View Larger Map

Det er i dag 101 dager siden Bergen-Voss og det har ikke blitt rare syklingen i denne perioden, 2x3 mil tur-retur Nyborg, en to-timers tur ut til svigermors raspeballer en søndag formiddag, samt to intervalltreninger og en testkjøring i Munkebotn, sistnevnte sammen med Dag Grønnestad, og det er jo ikke akkurat mye å skrive hjem om i denne bransjen, de litt seriøse får til alt dette på en god ettermiddag. Som tørrlagt karbo-junkie var det derfor ekstra stas å pusse støvet av Shimano-skoene, fleske til med ny gear-wire, ordne med barnevakt og deretter klemme til i et ganske så uvant og spennende sykkelritt, som var overstått på like kort tid som det tok å telle stemmene Lars Sponheim fikk kvelden før.

Med pers på 4,57 fra treningsturen med Dag uken før, ble jeg derfor godt fornøyd med kveldens resultat, 4,28. I følge loggen fra sykkelcomputeren hadde jeg dessuten 104% av makspuls på slutten og det er jo ikke så aller verst...Neste år kan kanskje 3-tallet være innen rekkevidde. Nå blir det derimot en siste innspurt sammen med fjellgeitene.no frem mot Stoltzen om knappe to uker og like etterpå, klubbmesterskapet i Åsane Cykle Klubb.

Her er bildene som broderen tok under rittet. Fotografen var altså ikke ansatt i Programbladet, VG eller Her & Nå, som enkelte ÅCK'ere kanskje fikk inntrykk av.

Fotograf: Marius Engeli

Kvelden ble forøvrig et hyggelig gjensyn med andre ÅCK'ere og det virket som om Nymark hadde god kontroll på arrangementet. Jeg rakk dessverre ikke premieutdelingen, ble det pokal til meg, Dag?
_____________________

En liten oppdatering onsdag morgen: Nå er resultatlistene publisert og jeg ser at det var mange sterke prestasjoner. Daniel Hjørnvevik fra ÅCK fikk bestetid med 3.20 og vandrepokalen gikk igjen til Ove Matland fra BCK. Dag, som hadde 4,33 på den siste treningen hentet etter boken inn et halvt konkurranse-minutt og endte på 4.04. Gratulerer!

Klosterrittet 2009

2009-08-17T01:16:00.005+02:00

Lørdag 15. august 2009: Regnet pøser ned over Totland. To lag med regntøy holder meg noenlunde tørr på overkroppen under oppvarmingen. Men oppvarming og oppvarming. De korte sykkelbuksene holder meg ikke akkurat varm i beina. Skulle ønske jeg i hvert fall hadde tatt de knelange. Starten er utsatt et kvarter på grunn av ekstra stor pågang av etteranmeldte.
Jeg har aldri syklet terrengritt før, men har testet løypen én gang. Jeg måtte forsikre meg om at det var mulig å sykle den med en lett hybridsykkel med karbongaffel. Tre runder i solskinn med Åsane CK. For anledningen hadde jeg skiftet ut de tynne gatedekkene med cyclocrossdekk: Continental Twister. Masse knaster, men litt smale i forhold til terrengsykkeldekk. De skjærer seg litt ned i de løse gruspartiene i utforbakkene. Ellers godt grep.
Runde 1: Jeg plasserer meg midt i feltet ved start. Ingen grunn til å la seg rive med opp den første bratte kneika og inn på første runden. Arrangørene har advart om knall og fall der. Men første runde handler om å finne plassen sin i rittet, så jeg gir gass i det bakkete terrenget, og forserer. Pulsen hamrer, og jeg hiver etter været.
Terrengritt er noe helt annet enn landeveisritt. Feltet splintres i løpet av de første kilometrene. Her er det hver mann for seg. Det beste man kan håpe på er å finne en rygg eller et bakhjul å holde mentalt fast i, men det er ingen fordeler å hente i å kjøre i samlet felt eller å kline seg for tett på rytteren foran. I terrenget er det som å kjøre bak en møkkaspreder. I de grusete utforbakkene får du øynene fylt opp av sand. Det svir og svir. I oppoverbakkene er det alltid et kjede som hopper av eller kiler seg på sykkelen foran.
Runde 2: Løpet pulserer hele tiden. Hybriden er knallgod på asfalten, tre tråkk på tungt gir så er jeg forbi tre stykker. Og i stigningene klatrer den så lett på tå. Men i utforbakkene og i terrenget sliter den. Det er som å kjøre med et pressluftbor mellom hendene. Drrrr. Det er litt slitsomt på hendene.
Jeg begynner å kjenne løypa nå, og finne de rette sporene i terrenget. Det er ikke alltid like lett, for på de verste stedene er den faste grusen gjemt under 15 centimeter med gjørme, og som fyller hele veibredden. Treffer du feil i gjørmehavet, er det nedi å gå. Svupp, svupp.
I bakken opp mot Totland blir jeg forbikjørt av en annen kar med hybrid og grønn anorakk. Jeg bestemmer meg for å henge meg på, og vi passerer flere på vei oppover, men så dabber det liksom litt av. Når jeg kjenner etter har jeg ikke ordentlig puls, så jeg gir på litt, passerer både den grønne anorakken og resten av feltet mitt, og får en luke.
Runde 3: Jeg sykler alene til Bontveit, men her begynner terrenget igjen. Før jeg er ute av skiløypene på Bontveit, er hele gjengen forbi meg igjen. Løpet pulserer. Noen er gode på terreng, andre er gode på asfalt. Bare synd det er så lite asfalt.
I løpet av bakkene opp til Totland har jeg kontakt igjen, men nå sliter jeg. To BCKere, dekket av drit, passer meg på toppen av bakken. De skal nok i mål. Det surkler i skoene mine, og jeg skal sykle én runde til.
Runde 4: Hendene holder på å falle av styret. Det går greit å knyte hendene rundt holkene, men da kan jeg jo ikke bremse. Jeg rister på den ene hånden, rister på den andre. Skulle tro jeg hadde revmatisme i knokene, så vondt gjør det når jeg retter ut fingrene for å nå bremsehendlene. Den siste turen gjennom skiløypa er en lidelse for hendene, spesielt på flatene og i nedoverbakkene. Drrrrrr. Førde CK som jeg løp forbi i bakken der skiløypene starter, passerer meg igjen oppå flaten. Jeg klarer ikke følge. Det er ganske frustrerende å kjenne at jeg sitter og kjører med hvilepuls, og likevel ikke kan kjøre fortere. I siste bakken opp mot Totland kommer jammen han i den grønne anorakken igjen, så jeg legger meg på bakhjulet hans nok en gang, men nå har jeg nok med å holde følge. Med den drahjelpen når jeg igjen både Førde CK og de andre kompisene.
Jeg har syklet 56 kilometer på 2:50:10. Det gir en snittfart på knapt 20 km/t. Toppfart på 61 km/t nedover grusveiene. De beste syklet på to timer og fem og et halvt minutt i år. De har nok ikke fiklet mye med bremsene i nedoverbakkene. Det var en våt, vond, men artig opplevelse. Jeg overlevde på hybriden, men skal jeg kjøre løpet igjen, vil jeg nok helst ha mer komfort mellom hendene.
Her er resultatlisten, og et fint bilde av en (fremdeles) glad mann, på vei mot andre rundepassering (tror jeg).

Alternativ jobbsykling

2009-08-11T00:48:00.004+02:00

I serien "fine sykkelturer til radiomaster"

Den raskeste veien hjem fra jobb går ikke alltid langs den rette linjen, spesielt ikke når den rette linjen går gjennom Rundemanen. Vel, for å være ærlig så er det ikke helt sant at den rette linjen min går gjennom Rundemanen, men ville vært litt stilig hvis det var sånn. Ruten over Fløyen går imidlertid sånn noenlunde beint fra Minde til Eidsvågneset, og ingenting skal være uprøvd, spesielt ikke når man kan få litt skikkelig sykkeltrening ut av det.
Det hender ikke så sjelden at jeg sykler oppom Haukeland sykehus, gjennom Lappen og opp Fjellveien når jeg skal hjem fra Minde. Her er det ikke biltrafikk og ingen lyskryss, og Munkebotn-svingene ligger liksom naturlig til i løypen, som en liten kraftprøve mot slutten. Denne dagen fortsatte jeg imidlertid opp Ole Irgens vei mot Starefossen. Veien er ikke spesielt bratt, og det går an å holde et godt driv oppover til idrettsplassen på Skansemyren. Veien rundt idrettsplassen gir til og med en liten pust i bakken, men så begynner det å trekke seg til. De siste hårnålsvingene på veien opp fra Skansemyren kan få sving på åndedrettet, men med asfalt under hjulene blir det ikke verre heller.
Jeg må innrømme at jeg brukte litt tid på å roe pulsen etter den siste kneika opp til Skomakerdiket, som vel er den bratteste på denne turen, men veien videre innover Fløyfjellet er ganske grei å sykle. Jeg hadde egentlig bare tenkt å sykle om Brushytten og videre hjem til Eidsvåg og Næsset, det var jo jobbreise dette, men når jeg først var kommet så langt, så kunne jeg ikke dy meg for å ta en liten svipptur oppom Rundemanen, 568 moh. Her er det fast dekke under hjulene igjen, men temmelig bratt. Grus- og steinveien de siste hundre metrene opp til toppen er vel ikke akkurat laget for hybridsykler, og er like strevsom ned som opp. Men toppen er vel verd strevet, og gir pen utsikt til reisens endepunkter: både Minde og Eidsvåg.
Novise som jeg er på byfjellssykling, valgte jeg ikke bare feil retning på hele turen, men også feil rute fra Brushytten mot Munkebotn: jeg kjørte Stemmedalen og over demningen, før jeg svingte til høyre og opp til Storevatnet (der Stolzen kommer opp), og derfra videre ned mot Munkebotn. Begge sider av demningen er nok best egnet for sykkelakrobater. Kort sagt: jeg måtte nedi med en fot her og der. På veien fra Storevatnet ned mot Munkebotn er det også mer snakk om å holde seg på hjulene enn å få vind i håret. Den er garantert morsommere andre veien, og nedi bakken traff jeg nettopp de som hadde skjønt hvilken vei det er best å sykle – MTB-gjengen fra Åsane CK på mandagstrening.
Det tok meg en halvtime å nå Brushytten, og kanskje kunne jeg nådd hjem innenfor en time om ikke jeg hadde fått lyst på litt ekstra fjelltur i finværet. Den tilnærmet rette linjen ga meg altså nesten dobbelt så lang jobbreisetid som vanlig, men hvis jeg sammenligner med bussen, så er det vel ikke så verst? Og det var en fin tur. Men neste gang sykler jeg nok heller til jobb, og får litt vind i håret på asfaltveien ned fra Fløyen.
Minde (for enden av stien, øverst) ... og Eidsvåg (rett over hjelmen, nederst)

Stavangers Mont Ventoux....

2009-08-07T11:32:00.006+02:00

Etter å ha fått hus på Sola, så startet jakten på en treningsløype. Jeg har skrevet tidligere om tur på Jæren. Det er fint her nede, men et problem. Jæren er flat. Man får ikke 95% i puls og blodsmak av det. Måtte finne noe bedre. Den beste bakken i området er nok opp fra Høle (for de som er kjent). Så etter litt diskusjon med senior, så har nok treningsturen kommet på plass. Jeg hadde en test av ruten i går, og den skal gjøre jobben den.

Alle som så Tour de France må ha fått med seg Mont Ventoux.I Stavanger finner vi dette:

Likheten er jo slående. Dette er altså Ullandhaugstårnet. Det er bare en liten detalj som egentlig ikke trengs å nevne. Mont Ventoux er 1909 meter over havet, Ullanhaug er 135 meter over havet. Men det ser jo tøft ut...

Jeg brukte tipset fra senior og tok veien gjennom fra Granneskrossen mot skøytebanen. For å komme til tårnet tok jeg ullandhaugsbakken. Dette er en bakke på ca. 100-150 meter som er svært bratt. Jeg måtte stå i første gir for å komme opp. Fra tårnet gikk det ned til Granneskrossen igjen, via universitetet. Det er her treningmulighetene ligger. Her kan en sykle bakken opp i byggefeltet og ta hovedveien ned igjen. Dette er nok et bra intervall opplegg. Litt som Munkebakken...

Så hvis noen skulle forville seg til Stavanger med sykkel, så arbeides det for tiden flittig med å finne treningsturer ;)

Morgenbrødsykling

2009-07-28T11:11:00.000+02:00

Morgenbrød er det alle ekte danskere må ha til frokost, eller morgenmad som det heter i sør (frokost er lunsj, for de uinnvidde). Og du kan ikke kjøpe morgenbrødene dagen før. De skal kjøpes nybakte om morgenen. Men det gir også en fin anledning til en liten sykkeltur på morgenkvisten.
Er du, som meg, i et sommerhus i Nord-Sjælland et sted, har lest ut «Sykkelrytteren», som du kanskje har fått låne av en god sykkelvenn for å dempe sykkelabstinensene (boka er en nederlandsk romanklassiker, for de uinnvidde), og begynner å savne sykkelsetet, gjør du slik:
Raceren står trygt hjemme i garasjen, for familien foretrekker kan hende en sykkelfri ferie etter en laaang sykkelvår. På forhånd har du sikret deg at sommerhuset har minst én brukbar sykkel, men helst flere, for da kan du også legge inn en ettermiddagsturer med familien. Mange danske sommerhus har sykler for liten og stor, men av svært varierende standard, uten det helt store repertoaret av gir, sikkerhetsutstyr (sjekk bremsene) eller aerodynamiske konstruksjoner. At aerodynamikk er så til de grader uviktig på danske sykler, er i grunnen litt overraskende i et land der et politisk parti en gang programfestet «Nei til modvind på sykkelstierne». Det er noe trassig i sittestillingen på danske sykler: rett opp og ned. Men for oss sykkelturister blir den korte morgenbrødsykkeløkten desto mer effektiv med tunge gir og sommertøy med skikkelig vindfang.
Det kan være greit å ta med sykkelhjelm, for du kan være sikker på at det IKKE er sykkelhjelmer i sommerhuset. I ungdommen var kan hende det frilynte Danmark litt sjarmerende, og kanskje kjentes det litt frivolt å røyke på toget, drikke øl på gaten og sykle omkring på grusstier i skogen uten sykkelhjelm. Men når ungene hoderystende har mistet tellingen og munn og mæle over dansker uten sykkelhjem, vil vind i håret kjennes omtrent likt med å kjøre uten bilbelte i hundreogti på motorveien. Ikke helt trygt.
Ta også gjerne med sykkelpumpe, for det er ergerlig hvis du må leie sykkel bare fordi det ikke er luft i dekkene. Ofte er det like lenge siden sykkelen har fått luft som det er siden den fikk olje. Lenge siden. De fleste danske sykler har Pariserventil (Presto), men noen har bilventil, så hvis du har en pumpe som tar begge, er det en fordel.
Mens du fremdeles har internettilgang, om du ikke har det i sommerhuset, sjekker du også bakerier omkring sommerhuset. Det gjør du på www.degulesider.dk som det heter i Danmark. Bakere heter «bager» på dansk, og finnes med 15–20 km avstand fra hverandre i sommerhusområder. Er du heldig ligger sommerhuset midt mellom to «bagere», slik at du får deg trekvart times tur/retur i motvind på rustvraket – som gjerne gjør andre sittestillinger enn den minst aerodynamiske umulig, er låst i høyeste gir, og der kjeden har savnet olje i noen år. Selv danske bakker yter litt motstand med sånt utstyr. Ta gjerne en omvei om de «idylleriske» skiltede sykkelrutene, ofte langs grusstier forbi de beste utsiktspunktene (som ikke er såå mange) på vei hjem igjen, om du har anledning.
Er du uheldig, og lokaliserer nærmeste baker innen gangavstand, er du nødt til å så litt tvil om kvaliteten på de mest nærliggende brødene for å forklare at du velger bakeren lengst vekke. De har ofte helt greie morgenbrød på campingplassen borti veien, eller i den lokale SuperSpar-butikken (Spar har nærmest monopolisert nærbutikker i sommerhusområdene). Men det var jo ikke den lettvinte løsningen vi var ute etter her. Det var sykkelturen! … ja, og så kulturopplevelsen og en anledning til kontakt med lokalbefolkningen du ikke får på Rema 1000 (ja, de finnes også i Danmark). På gebrokkent halvdansk en tidlig morgen hos bageren:
«God morgen, hvad ska' det være.»
«Jeg ville gerne have fem håndverkere og fem tebirkes og en avis.»
«Ellers annet?»
«Nei, det var sgu det hele, du.»
«Femoghalvfjers, tak.»
«Ha' en deilig dag.»
God tur!

Alpe d'Huez på norsk, 1400 m rett opp

2009-06-29T01:32:00.009+02:00

Alpe d'Huez på norsk, 1400 m rett opp
Sognefjordcupen (fotballcup for 12-13-14 åringer fra hele Vestlandet) kan brukes til så mangt, blant annet til sykkelsightseeing i Sogn. Jeg hadde på forhånd sjekket gode ruter med Sogn CK, men det som fenget interessen mest var Sognefjellet, kåret til en av verdens ti vakreste sykkelruter av The Guardian (http://www.guardian.co.uk/travel/2007/jan/02/top10.cycling), og med 1400 meter stigning over ca 15 km fra Fortun, innerst i Sogn. Frisk og freidig planla jeg å sykle turen fra Hafslo og tilbake samme vei, etter siste fotballkamp lørdag ettermiddag. Det ville gitt meg en fin 130 km-tur, fin lengde for en som er vant til «flate» Bergensveier. Men det var kanskje heldig at fotballforeldrene hadde planlagt grilling og bading i Solvorn på lørdag ettermiddagen, for gradestokken viste over 30 grader i skyggen. Ikke noe bra sykkelvær. Så jeg bestemte meg i stedet for å kjøre til Skjolden etter å ha spist og kjølt meg ned i sjøen (du kan drikke sjøen i Sogn, forresten), parkere bilen ved stranda, og sykle derfra: 5 km flat oppvarmingsvei til Fortun, så rett til værs. Sikkert mye svalere i kveldingen, tenkte jeg.
Nei, nei, nei, det var ikke mye svalere i kveldingen. I halv sju-tida på kvelden sto sola i 90 graders vinkel på Fortun-bakkene. De var gode og varme, for å si det forsiktig. Men jeg la ut i friskt Munkebotn-tempo opp de moderate hårnålsvingene fra Fortun (8 % sa veiskiltet på vei ned igjen, akkurat sånn at du slipper å bremse, annet enn i svingene). Ambisjonen om å holde ca 15 km/t holdt akkurat opp til veien «flatet ut» ved de første gardene oppi lia. Der kunne jeg bøtte innpå drikke uten å miste for mye fart. Men nå ble det bratt, og snart var farten så lav at fluene begynte å sette seg på meg. Men du bruker ikke akkurat energi på å vifte vekk fluer når pulsen sviver omkring 95 % av makspuls halvannen time til ende. Slipper du styret, synker farten. Derfor er det ikke noe pop å måtte gripe etter flaska heller. Men det er man jo nødt til av og til, selv om det ikke er lett å drikke heller oppunder makspuls.
Veien holder jevn stigning (10 % ifølge veiskiltene, men jeg skal vedde på at dette er brattere enn Gullbotn), helt opp til den bikker over kanten til Turtagrø-dalen. Der, akkurat når du skimter turisthytta langt der oppe, flater veien ut i ti meter, ja sykkelen ruller faktisk litt av seg selv et par sekunder. Jeg drakk og jeg drakk. Men så var det på an igjen. Minst like bratt og jevn stigning, forbi Turtagrø. Ved 1000 moh-merket kom den første velsignede fjellbrisen, og noen svale fjellskjæringer som skygget litt for sola. Puh! Ved 1100 moh-merket var det tegn til at stigningen ville bli litt mer variert. Jeg smilte blidt til bobilturistene som spiste kveldsmaten i det fri. Etter 1200 moh-merket var det til og med unnabakke, før stigningen tok til igjen. De lange flate og jevnt stigende fjellviddene som jeg lengtet etter og trodde jeg hadde sett på kartet, kom ikke. I starten var det sjarmerende å se skyggen sin i snøfonnene. Etter hvert var unnabakkene bare kalde, og de påfølgende stigningene bare brattere enn før. Da jeg nådde 1400 moh-merket stoppet jeg. Ja, jeg hadde tenkt å sykle til Sognefjellshytta, men klokka var blitt over åtte, det var 4 km igjen, jeg var i 1400 meters høyde, og jeg så på utsikten at veien over Sognefjellet bare var en eneste lang berg og dalbane, og at de lange flate fjellviddene aldri ville komme. En annen gang.
Jeg syklet hele veien opp uten stopp, og jeg var i det minste aldri under 9 km/t (det er egentlig ikke mulig å sykle stort langsommere på en racersykkel). Vel med ett unntak, da jeg bare måtte av sykkelen og vanne en veldig tørr gresstust i veikanten. Jeg brukte en og en halv time til 1300 moh-merket, der pulsen endelig falt et hakk. Under Bergen–Voss fikk jeg aldri begynt på den andre litersflasken. I løpet av halvannen time i Fortun-bakken var to liter vekke.
Selv om sola brant på toppene, var det kaldt å sette utfor igjen. Jeg kjente gufset fra de tidligere så sjarmerende snøfonnene og islagte vannene, helt til varmen fra dalen slo imot meg ved ca 1000 moh. Men da var også sola vekke. Hele dalen lå i skygge. Jeg slapp sykkelen så fort jeg turde på de ujevne veiene. Fluene klasket mot brillene nedover de bratte liene. Gresset var grønt, og den flate veien fra Fortun til Skjolden var unnabakke når det kom til stykket. Hvor feil kan man ta? 54,4 km var tilbakelagt på 2 timer og 38 minutt. 2312 kcal brent opp. Jeg vasset ut i sjøen i sykkelshorts, og var litt glad for at bilen sto i Skjolden og ikke på Hafslo.
Nå skjønner jeg litt hva de sliter med i Tour de France. Men husk at opp Alpe d'Huez sykler de «bare» 1120 høydemeter.

Temporitt

2009-06-18T18:50:00.004+02:00

Er i Lofoten nå på en rorbu og har ikke mye tid til disposisjon før festmiddagen på Svolværs nyeste og trolig beste restaurant (åpner kl 20 i kveld!!). Har akkurat hørt et kolossalt imponerende fordrag av tusen kunstneren Jan Vincent Johannessen ("Kunsten å Leve")- den mannen bør oppleves dersom dere får muligheten en gang.

Så til temporittet:
Var en grei opplevelse for oss tre som ikke har erfaring med sånt fra tidligere. Arne Aadland, Anders Finne og meg selv. Vi hadde alle montert tempobøyler på sykkelen, men dette var da det eneste ekstra utstyret vi hadde. Jeg kjente søndagens ritt godt i spesielt baken og oppdaget nye muskelgrupper der bak da rittet var slutt. Vi kom inn på 55 minutter og kune gjerne kjørt litt mer på i spes. nedoverbakkene. Det er muligens bedre å ikke skifte så ofte plass nedover for da går mye bort i selve skiftet. Øverland, Matland og Larsen kom inn på 48:37 og var overlegne. Rittet var et fint arrangement og Åsane Cycle klubbs ildsjeler gjorde som vanlig en god jobb.

Turrapport fra Jæren

2009-06-17T16:46:00.006+02:00

Hadde meg en fin tur nedover Jæren i går: http://www.bikemap.net/route/216480 . Ganske grei den denne nettsiden. Bruker den en del for å planlegge turer. www.mapmyride.com er også et alternativ. Der tror jeg BCK folk har lagt inn en del ruter i Bergen, men jeg synes den er litt rotete. Men turen min ja. Jeg gikk på en liten tabbe som jeg nok ikke er den første som har gjort. I går var der vind fra nordvest. Minst kuling... Som ruten viser så syklet jeg sørover langs kysten. Der er det england neste og rett til havs. Så det blåste. I ryggen. Dæven det gikk fort. Holdt 45 på slettene uten å bruke særlig mye krefter. Så jeg må nok si at jeg havnet noe lenger sør enn det som var planen... Det var tøft nordover. Jæren er flat, så der tar vinden. Men været og turen var glimrende. Hvis dere forviller dere sørover noen gang, så ta med sykkelen. Kanskje ikke de enorme bakkene, men masse fine veier å sykle på.

Flysykkel

2009-06-16T13:11:00.002+02:00

Sykle til Flesland? Hvorfor skulle det være så utenkelig? Jeg sykler jo til jobb. Det slo meg da det ble klart at den lettvinte løsningen med bilen ikke var tilgjengelig den neste dagen, og jeg begynte å grue meg til å stå tidlig opp, vente på en forblåst bussholdeplass og tilbringe en uendelig time, uten å røre på meg, først på den gule bussen, så på den hvite. Og så redselen for at bussene ikke skulle korrespondere, da. Jeg kunne vel sykle?

Søket på Gule sider viste 28 km fra Eidsvågneset til Flesland, kanskje vel en time i frisk luft i rolig tempo? Den hyggelige damen i telefonen på Servicesenteret på Flesland, ble litt lattermild da jeg lurte på om det kunne være en garderobe for svette syklister der ute. Om jeg var ansatt? Det var ingen garderober, nei, og langt mindre en dusj. Men om jeg gikk opp i tredje etasje, over sikkerhetskontrollen og lengst inn til høyre ved "De 7 fjell" (konferanselokalet), så var det noen toaletter der oppe som det var lite trafikk på, og der kunne det gjerne gå an å skifte, mente hun. Bagasjeoppbevaring er det også, men ingen dusj. Og sykkelparkeringen var for ansatte, men om jeg snakket pent med noen av EuroPark-folkene, så ville de kanskje låse meg inn.

Jeg kunne selvfølgelig ikke dy meg for å prøve. Det er god sykkelsti hele veien, ja det vil si, nesten hele veien, for fra Telenorbygget på Sandsli opphører all sykkelvei, ja all veiskulder blir vekke, for her har ingen noensinne forestilt seg at noen kunne finne på å sykle, enn si spasere. Her er det bare biler og hjort som rår. Det er hard trafikk på strekningen en tidlig morgenstund, og fartsgrensen er 70. Det er ingen steder å gjemme seg for verken hjort eller syklister. Men strekket er heldigvis kort. Her er det bare å legge seg midt i veien, og ta imot ukvemsordene fra drosjesjåfører med dårlig tid.

Jeg så ingen EuroPark-folk, og låste sykkelen til en stålbjelke utenfor sykkelparkeringen i første etasje på parkeringshuset. Jeg var ikke helt rolig da jeg gikk fra de nye American Classic-hjulene mine, men det er vel ingen som stjeler sykler på Flesland? Klakk, klakk gjennom avgangshallen. Her har ingen sett en syklist før. Det er som å trampe inn i leiren til en urbefolknings-stamme i Amazonas. «Garderoben» gjorde nytten, direkte bekvemt var det ikke, men snart så jeg ut som en helt vanlig, litt svett mann, og kunne sende en sekk med dampende sykkeltøy, sykkelsko, sykkelhjelm og en banan gjennom sikkerhetskontrollen. Ja, og en tynn dokumentmappe.

Heldigvis hadde jeg tørkemuligheter etter arbeidstid i Stavanger, og kunne glede meg til en ny frisk treningsøkt utpå kvelden. Ingen stjeler verken sykler eller drikkeflasker eller sykkelpumper på Flesland, ikke denne dagen i hvert fall, og når jeg la bredsiden til, var jeg hjemme på under en time, til tross for nordavinden.
Flysykkel til Flesland er slett ikke noe dårlig alternativ. En times trening i hver ende av arbeidsdagen er topp, og dessuten tar det ikke lenger tid enn bussen, Ikke fra Eidsvågneset i hvert fall.

Men opplegget har noen begrensninger:
- Hvis du MÅ stille i en strøken dress, blir ryggsekken fort for knapp
- Hvis du MÅ ha med PC eller annet utstyr, likeså
- Hvis du ikke har tørkemuligheter, bør du ha med ekstra sett sykkeltøy i sekken til hjemturen
Lykke til!

Våganipen Rundt 2009

2009-06-16T12:15:00.006+02:00

Flott ritt i Fusa søndagen, Våganipen Rundt, 82 km.
Kun 43 deltakende. Transportetappe inn til Mundheim da det gjenstod vel en mil. Her ble det kjørt voldsomt og jeg klarte såvidt å henge med den 3 (?) km lange bakken. På toppen gikk det fint bortover, kraftig nedover også begynte den legendariske Bjørndalsbakken, den er bratt og den er et par km lang og den er JÆVLIG tung. Vi var da 8 syklister igjen. Gav alt jeg maktet opp der, kunne ikke stå og sykle fordi beina var nesten ødelagte. 4 stykker i tetgruppen, deriblant et par fra BCK og Fredrik Olsen fra Åsane stakk halvveis og jeg tok igjen 3 stykker og kom inn på en fin 5 plass, ca 20 sek bak Ove Matland og andre B-V vinnere. Var totalt knust og hadde nok over 210 i puls. Styrke og trøtthetsmessig kunne ikke dette sammenlignes med B-V for min del, var nok 50% mer sliten her i Fusa. Kjenner det enda i lårene og i kveld er det temporitt på Osterøy- tenker det blir det siste på en stund.... Men til neste år forventer jeg flere enn 4 fra Åsane på dette fine rittet.

God tid etter Bergen-Voss? Hva med en bok i sommervarmen?

2009-06-11T12:47:00.011+02:00

Den nederlandske amatørsyklisten Tim Krabbé har skrevet en bok som kan anbefales på det varmeste. Han startet sykkelkarrieren som 29-åring, men rakk likevel å delta i mer enn hele 300 turritt. Ett av disse rittene beskrives nærmest meter for meter i denne boken, krydert med gode historier om sykkelhistoriens store navn. Jeg har den i bokhyllen, om noen vil låne den...Kan også kjøpes på f.eks. Haugen Bok for kr 99.

Forlagets (Arneberg) omtale:

Forfatteren Tim Krabbé er oppslukt av omfangsrike og omfattende sykkelritt. Han er selve sykkelrytteren! Han vet hva han skriver om; som en situasjonell biografi. Denne lille romanen rommer en idrettslig, om enn tidskonsumerende og smertefull, oppmuntringsopplevelse. Og her bistår de legendariske syklistene: Cappo, i hans aller mest sårbare øyeblikk; Hinault, i hans ultimate anstrengelser - med støtte fra Anquetil og Merckx, som (angivelig) med stive blikk, jaget over brostein på jakten etter seier på sykkel. Sykkelrytteren skildrer hvordan hjernen leder og villeder kroppen - og foreslår at viljen alene kan skape illusjonen om å fly. De Renner, Tim Krabbé, beskriver den bølgende franske landsbygda i lys av melkesyreslit - og det er vakkert, insisterer han, selv om Reilhan fra Nimes er først i mål. Levert av © DnBB AS

Øvrebekk-er på tur til Voss

2009-06-09T11:48:00.002+02:00

Jeg og senior hadde start fra Arenum kl. 8.16. I fjord mistet vi gruppen før vi var på fjøsangerveien, så i år hadde jeg hatt litt "pep-talk" med senior om at vi skulle være litt mer ivrige. Det var ikke noe problem i år. Med et tempo som hadde holdt lenger enn til Moskva ble vi liggende i front. Det var en del rot i starten, men det sprakk fort opp så det ble nå et forsøk på rulle med ca. 15 mann. I den bratte bakken ned under jernbanen på Hardangerveien var plutselig min far borte. Jeg snudde og syklet tilbake. Han hadde mistet hele pedalen... Da forsvant puljen og litt av ambisjoner om tiden.

Etterhvert ble vi tatt igjen av fronten av puljen bak oss. Der fikk vi kjørt litt rulle, og holdt dem greit opp Gulbotn. Men her måtte vi legge inn ikke planlagt stopp for å få hjelp til å fikse pedalen. Her kan det virke som Kari freste forbi oss. Bra jobbet. Ned fra Gulbotn havnet vi i den ulykken som Kari skrev om. Det så ikke bra ut og var fult kaos. Satt en støkker i meg den, så forstør godt Kari der.

Inn mot Kvamskogen tok vi igjen en del folk, men vi ble mer draende på dem enn at det ble et samarbeid. Det plaget litt.. Ned Kvamskogen fikk bremsene jobbe godt. Etter lysene var det kø helt ned. Det gikk mye ekstra tid her. Så tok vi igjen noen flere, men ikke noe samarbeid her heller. Så det ble for det meste jeg som dro på senior eller motsatt. Skjervet gikk egentilig greit. Kunne nok brukt mer krefter tidligere, men var redd for ikke å ha nok igjen. Tok ut det siste ned bakkene. På tross av lite puljekjøring må jeg si at det var en flott tur. Kan ikke klage på været iallefall ;)

Bergen - Voss 2009 - à la Engeli

2009-06-08T19:05:00.026+02:00

I kjølvannet av tre velskrevne innlegg fra Kari, Dag og Rune, med tilhørende kommentarer, kommer nå min beretning fra touren til Voss.

Prolog

Jeg, en småtung middelaldrende mann på 34 år, som i fjor, ved en tilfeldighet, veltet inn i sykkelsporten med armer, bein, hud, hår og en nyinnkjøpt hybridsykkel, har i år avansert til amatørsyklist - med en fullblods racer, klubbmedlemskap i ÅCK, 190 mil med trening og 4 ferske turritt på merittlisten. Nå var det meste klart for årets høydepunkt på sykkelen, Bergen-Voss. Min gode nabo Odd Carlsen og jeg fikk plass i en pulje med forventet tid på 7:00 til 7:30 Greit nok, tenkte jeg da, men etter at rittledelsen åpnet for puljebytte, fant vi ledig plass i den siste 5.30-6.00-puljen. Vi bestemte oss for å satse.

Timen før start

Kl 6.00 er det opp igjen etter knappe 4,5 timer med søvn. Frokost: 4 skiver med mors hjemmelagde rabarbrasyltetøy, ett glass melk og en liten espresso for å få kroppen i sving. Min søster, Kari, som også skal til Voss har overnattet og vi hiver oss i sykkelbunaden. Med på dagens tur er 3 liter med sportsdrikk og 6 sportbarer fra Maxim. Utenfor møter vi Odd og vi triller rolig ned fra Hødden til startområdet ved Arenum Messesenter. Etter en siste vannlating i hekken, tar vi oppstilling i startgropen. Der treffer jeg overraskende på en gammel kjenning, Håvard Høieggen, som også skal til Voss.

Lars og Odd, like før start

Lars og Kari, like før start

Start. Lørdag 6. juni. 07:40

Til Trengereid i Bergen-Moskva tempo

Gruppen startet kl 07:40 og vi var ca 80 mann på startstreken. Turen begynte veldig rolig oppover Fjøsangerveien og det ble ganske raskt klart for meg at 6 timer ikke var innen rekkevidde i dette Bergen-Moskva-tempoet. En erfaren feltsyklist dukket frem på oppløpssiden og messet høylytt om verdien av å sette inn en lås i rullen. De som mente at de kunne være med å dra lasset, fikk være fremme i rullen og de andre fikk henge på halen (slik Kåre beskrev det i en kommentar til et annet innlegg). Dette opplegget er kanskje den beste måten å få 80 mennesker raskest mulig fremover, men som ivrig syklist i sitt livs form, ble dette rett og slett for tregt. Jeg angrer bittert på at jeg ikke rykket avgårde tidligere og fikk med meg de 10 - 20 beste i gruppen. Vel vel.

Idiotisk sted å tisse

Like før Trengereid måtte jeg i grøften for å tisse og valgte dessverre et helt idiotisk sted å gjøre det på. Jeg måtte trø som en hest etterpå og først etter 5-6 minutter nådde jeg igjen bakerste del av feltet, helt inne ved foten av Gulfjellet, utslitt etter den harde tempoetappen. Jeg peste på oppover og det eneste jeg hadde i tankene var å nå igjen tetgruppen. Det klarte jeg heldigvis, men først etter å ha syklet alene gjennom tunnelene nedover og et godt stykke videre innover flaten. Jeg skulle nok hørt på deg, Rune, som senest på onsdag, påsto at det eneste gode stedet man kan tisse på vei til Voss er et par hundre meter opp i Trengereidsbakken, gitt at du har klart å skaffe deg et lite forsprang til feltet. Du har nok rett i det.

Det gode liv i tetgruppen
Vi var nå et mye mindre felt, farten var høyere og det ble syklet mye bedre enn inn mot Gulfjellet. Gryende optimisme. Vi syklet sammen oppover mot Kvamskogen og en 10-15 av oss holdt sammen videre inn til Skjervet. Vi passerte en rekke felt innover, noen nye syklister hang seg på og noen falt fra. - Noe av det kjekkeste i denne sporten er faktisk å ligge i et felt som koster forbi et litt tregere felt. Stor glede.

Skjervet, ikke akkurat en sprekk, men...
88 kilo syklist, 10 kilo sykkel og 2 kg med duppeditter, mat og drikke ble litt for mye å drasse på oppover Skjervet. Allerede etter første sving fikk jeg atter en gang (i år) oppleve at bakkesykling ikke er min sterkeste side og at gruppen jeg hadde syklet med fra Gulfjellet forsvant oppover fjellsiden.

Mot mål i ensom majestet
I den siste delen av rittet er jeg nokså alene. Jeg passerer en 15-20 syklister innover mot mål, men ingen som kan bidra med noe som helst. Et par gamle gubber fra BCK bruker meg en stund som trekkdyr. Jeg må dessverre dra det i land alene, men havner til slutt i mål på 5.15.54. Fornøyd med en godkjent debut. Tetgruppen i min startpulje hadde da vært i mål i ca 4 minutter.

I Mål

Det er veldig godt å være i mål. Jeg ser familien min på sidelinjen med en ekstra fornøyd mor, klar til å fore meg intravenøst med kaffe og tebrød, straks jeg får av hjelmen. Men jeg må vente litt med det. Først må jeg oppsøke Essoen og kvittere ut den siste middagen fra dagen før. Den har lagt og tirret helt siden Norheimsund. Fred. Vi blir stående en god stund i målområdet for å se etter venner og kjente. Først kommer Håvard på 6.01, deretter Kari på 6.24, så Odd på 6.48 og til sist Gaute og Svend Øvrebekk på henholdsvis 6.32 og 6.34.

Gaute Øvrebekk i mål sammen med senior Øvrebekk

Odd - tøffe tak

Odd fikk ikke den oppkjøringen han så for seg den dagen han meldte seg på Bergen-Voss 2009. Før rittet hadde han faktisk ikke mer enn én treningstur - på tre mil, noen uker i forveien. Da er det ikke så rart at det begynner å dra seg til opp mot Gulfjellet. Turen videre ble mye tyngre enn ventet og han var godt sliten etter målgang - noe bildet under beskriver ganske godt. Tid: 6:48. Hææælvete. Aldri mer.

Voss. Takk for nå - godt å komme hjem

Bergen- Voss 2009 - À la Engeli . The geek edition
Jeg har lagt ut hele seansen på Garmin Connect. Her kan de spesielt interesserte (Dag) kjøre gjennom rittet og studere, kart, løype, fart, puls og stigning i minste detalj. Vel bekomme.

Epilog- Mer intervall, mindre dessert, under 4:50?

Neste år er målsetningen å komme i mål på under 4:50, slik Dag Grønnestad og flere andre fra ÅCK, klarte det under finslepen kommando av de to to kapteinene Arne og Arne. Det skal jeg klare med å bruke litt mer tid på intervalltrening og litt mindre tid til dessert. Den som sykler får se.

Vel overstått

2009-06-08T14:02:00.000+02:00

Gratulerer til Kari og Dag, dette gikk jo fint! Vet ikke hvordan det gikk med Dag, men regner med det gikk godt.
Er hjertens enig i dine innvendinger Dag, for manglende rulle og tulle kjøring og jeg kan forsikre deg om at det jamen ikke bare var i denne puljen det ble kjørt idiotisk. Du kunne godt ha sendt dete innlegget ditt til BCK også eller ÅCK. Det var godt skrevet. I Pulje 3 som jeg dessverre befant meg i var det håpløst og jeg skjønte allerede inne i Samnanger at dette aldri kom til å gå under 4:30. Å bremse i oppoverbakke er ikke gøy, Dag, helt enig. Jeg ønsket å rulle inn i noen slakke småbakker, men ble konsekvent stemt ned, da skulle det låses i under 20 km/t. Amatører og kyllinger. Jeg var i storslag, og det var det jamen mange andre som ikke var og når vi hele tiden skulle ha med oss alt daukjøttet helt inn til Skjervet må det jo gå galt. På Kvamskogen lå vi ann til 4:45 ca. Fra Skjervet hadde jeg og 10 andre fått nok og dro til og parkerte de andre der de hørte hjemme. Fra siste mellomtid og til mål hadde vi endelig turens første skikkelige rulle og da gikk det i over 42 km/t. Vi kjørte så godt det var mulig å kjøre da. Jeg og en annen dro litt ekstra helt på slutten og vant puljen på 4:32,57, og uten å overdrive er jeg 110% sikker på at jeg skulle klart minst 13 min kjappere idag hadde andre også villet mer. Nei, det er kun en ting å gjøre gutter og jenter, skal man være sikker på å komme i skikkelige puljer må man sikte mot toppen i Pulje 1. Også i Pulje 2 var det svært rykkete hørte jeg. Veldig hyggelig at det var Fredrik Olsen Fra Åsane som vant på 4:15 og imponerende at hun fra Bømlo kom inn på 4:17 (selv om hun slapp å dra da). Ble ganske oppgitt over at det er så mange gratis passasjerer med i gruppen og at de ikke kan rulle kjøring, må jo bare prøve å glemme det, men bedre forhold skal man leite lenge etter. Ett år til neste mulighet...
Husk trening fremover!

4:48, og en rulle fra helvete...

2009-06-08T13:35:00.001+02:00

Med en førstereistid Bergen–Voss fra fjoråret på under 6 timer (5:58 for å være presis), var det nesten som en vits at jeg satte som mål å komme under 5 timer neste gang (ved nærmere undersøkelse ser jeg vitsen var fremsatt i en e-post til en Eidsvåg-sambygding allerede 2 dager etter rittet). Da jeg fikk sjansen til å melde meg på Åsanes 4:48-gruppe i januar, tenkte jeg vel helst at det var å strekke strikken litt langt. Men jeg hadde jo skjønt såpass at det ikke var en sjanse i verden for at jeg skulle komme inn under fem, hvis ikke jeg satt i et felt som hadde det som mål. Så jeg tok sjansen.
4:48-feltet startet tolv på syv fra Arenum i Solheimsviken. Ikke før var vi rullet gjennom startportalen før jeg fikk deja vu fra treningsturen med feltet i Nordhordland i mai, da jeg slet ut et sett nye bremseklosser, og hulet ut felgene på Aksium-hjulene mine. Bye, bye, Aksium! Aldri før hadde jeg hengt sånn på bremsene på en treningstur. Og nå var det om igjen. Folk bremset i oppoverbakke. Det gikk i rykk og napp. Vi var så vidt kommet ut på Fjøsangerveien da jeg hørte det første klasket i asfalten bak meg.
I feltet satt nok noen som skulle «være med et stykke», noen eventyrere som skulle se hvor langt det bar og en hel del som gjorde livet i rullen surt. Det ble klart etter hvert at det var livsfarlig å slippe seg for langt bak i transportrekken. For det første var det langt fra alle som så det som sin plikt å ta tørn i fartsholderrekken. For det andre sprakk feltet rett som det var. Første gang jeg måtte jobbe hardt for å taue inn feltet, var etter Nesttunbakken. Plutselig var det en svær luke. Etter det begynte jeg å bli mer påpasselig med hvor jeg lå, men i Ålvik skjedde det igjen: En buss hadde stoppet i en trang passasje, halve feltet bremset opp og så var det gjort. Jeg skjønte raskt at den inntauingsjobben måtte jeg gjøre selv, og kreftene holdt så vidt.
Rullekjøringen var på det nærmeste oppgitt etter Norheimsund. Det fungerte rett og slett dårlig langs fjorden. Fartsholderrekken tømte seg gang på gang. Få ville jobbe, og folk lurte seg over i transportrekken så snart de så sitt snitt. I Kvanndal startet vi forbikjøringen av feltet før oss, og det var bra det ikke var biler imot på strekningen inn mot Granvin. Men vi utvekslet nok litt folk med den gruppen, og innover mot Skjervet gikk det litt bedre.
Da Skjervet kom, hadde kapteinene orden på skjemaet, og satte tempoet på ca 16 km/t opp bakken. Da var jeg glad for intervalltreningen min i Munkebotn, og holdt hjulet på Arne og Arne og Knut fra Åsane CK, og tre-fire stykker til, mens resten av 4:48-feltet sakket ubønnhørlig akterut. Vel over toppen gikk vi rett over i en ordentlig rulle, og nå fungerte den! Vi braste forbi den ene gruppen etter den andre i nesten 40 km/t. Men vi plukket også opp ymse vrakgods langs veien, og etter hvert som rullen vokste, fikk den tilbake litt av preget den hadde hatt langs Hardangerfjorden, med mange som ikke ville eller kunne jobbe, men gjerne ville henge på til mål.
Og til mål kom vi, to minutter etter skjema. Det var de to minuttene vi ventet på grønt lys i Tokagjelet, mente Arne og Arne. Selv er jeg full av beundring over at de to kapteinene kunne kjøre, i hvert fall deler av et felt på 80 personer, i mål så presist etter skjema. Og selv er jeg godt fornøyd. Jeg har en ordentlig pers å jobbe med til neste år, men å forbedre med over en time gjør jeg nok ikke flere ganger. Skal vi våge å si ti minutter?

Bergen-Voss overstått!

2009-06-07T11:34:00.002+02:00

Fekk lang tid til å grua meg på då eg stod og venta i omlag ein time nede ved Arenum laurdags morgon. Kvelden før hadde eg kome på at å faktisk ha med seg ekstra slange og pumpe ikkje hadde vore så dumt likevel, men då eg dei ikkje hadde til salgs fleire "førstehjelps"-kit der nede, vart eg lettare nervøs!

Starten gjekk omsider kl 08:24. Det vart fort etablert to lange rekker, utan noke rulle ifront, men tempoet var fint fordet. Då me nærma oss Arna var rullen òg kome i gang, men no var tempoet altfor høgt og det vart strekk fleire plasser. Det endte med at dei raskaste sykla frå, og dei som tok det meir med ro slapp. Eg kom då i ein aldeles god rulle rundt Garnes, som fungerte svært godt heilt inn til oppstigningen av Gullfjellet byrja.

Tempoet opp var fint og på toppen samla feltet seg at. Nokon svinga imidlertid av for påfyll, medan eg og ti andre fortsette nedover i fin fart, på ein rekke, med god avstand. I den andre tunnelen var da imidlertid ein som måtte forbi og midt inni punkterer(?) han, og heile mannen flyg over rattet. Dette rette foran meg. Var omlag ein halv meter fra å kjøre på han. Stoppa 50 m utanfor tunnelen og skalv, mest av brølene. Han vart flydd til Haukeland.

Turen opp Kvamskogen gjekk og veldig bra. Bakkane var tydeligvis ikkje mitt problem. Flatane derimot var verre. Spesielt etter Øystese-bakken var det dårleg med gode felt. HELDIGVIS, traff eg ein mann som hadde same tempo som meg, og dette vart redningen heile vegen inn til Granvin og Skjervet.

Skjervet gjekk fint. Varm asfalt, men heldigvis var store delar av bakken skuggelagt. På toppen viste klokka 05:52, noke som var ein gledelig overraskelse og som gav meir energi til å gi på ned til Voss enn nokon energibar kunne gjort.

Kom i mål på 06:24 og er svært nøgd med det. Alt i alt ein flott opplevelse!!!

( Er i fin form i dag, men kjenner det nedover i trappen:)

Bergen - Voss: Klargjøring av sykkel

2009-06-04T23:23:00.000+02:00

I dag var det tid for gjennomgang av sykkelen. Resultatet av helsesjekken ble nye dekk (Continental Grand Prix 4000 S), slanger, bremseklosser bak, nye 1-liters flasker og nye sidematede flaskestativ (fra Zefal). Nå er alt skrudd sammen og sykkelen mangler nå bare en siste runde med oljekannen. Det får bli i morgen.

Bergen - Voss: Løypeprofil

2009-06-04T23:16:00.000+02:00

Bildet er hentet fra BCK sine nettsider

Generalprøve i godbakken

2009-06-04T08:00:00.000+02:00

I dag var Rune, Dag, Gaute, Kari og jeg sammen om en siste treningsøkt i "godbakken" - opp Gulfjellet, før Bergen-Voss rittet kommende lørdag. Syklistene hadde alle hver sine spesielle motiv for dagens økt: Rune for å finpusse teknikk og fart, Dag for å få bekreftet at 4.48-gruppens krav om 12 km/t opp bakken er innenfor yteevne, Gaute og jeg for igjen å få bekreftet at det faktisk går an å sykle opp uten pause og ikke minst Kari som ville gjøre seg kjent med denne viktige delen av Bergen - Voss traséen.

Vi møttes på Vågsbotn og syklet i rolig pratetempo innover mot Garnes. Etterhvert kom vi gang med en velfungerende liten rulle som varte nesten helt inn til foten av fjellet. Selve fjellklatringen pågikk som individuell øvelse og da vi etterpå samlet oss ved kafeen midt i bakken, var alle godt fornøyd med egen innsats. Hjemover ble det også kjørt rolig og vi fikk prøvd oss på en liten lagtempo-etappe utover mot Garnes. Vel tilbake på Vågsbotn ønsket vi hverandre lykke til med lørdagens ritt.

Puljeinndeling Bergen - Voss
Rune er i seedet pulje 3 (4.30?)
Dag er i pulje Åsane 4.48
Lars er i pulje 5.30 - 6.00
Odd er i pulje 5.30 - 6.00
Gaute er i pulje 6.00-6.30
Kari er i pulje 7.00-7.30

Rapport fra rittet kommer! Mer om rittet på Bergen Cykle Klubb sine nettsider

Skjærgårdsrittet

2009-06-02T09:45:00.002+02:00

Hei,
2:01 var ikke verst lars. Jeg stilte opp fremst i trim gruppen uten tidtaking og ga på sammen med 5 andre fra start. Etter 3 mil var vi fire stykker, deriblant Marit Iden, hun beg å komme i form nå! 4 stykker i den motvinden med i realiteten liggende og dra nærmest konstant gjorde at vi kom inn på 1:58. Men vi kom da først i mål av alle og ingen kø på lapskausen. Fikk en god økt. På vei tilbake gikk det et par minutter kjappere pga medvinden, vi lå jo og cruiset i mer enn 50 på flaten og det var kjekt, da kjørte jeg med noen sterke karer fra BCK. Alt i alt 13,5 flotte mil.

I dag må jeg levere bilen på verksted på Kokstad og skal sykle hjem til Åsane, om jeg rekker treningen kl 17:30 må jeg se på, men antar det går fint. Ellers blir det rolig jobb sykling på meg frem til fredag.

Ikke noe problem å trene på onsdag gutter. Det viktige nå er å få nok hvile og søvn. Selve ritt dagen blir det erfaringsmessig lite søvn, men det er ikke så veldig avgjørende så lenge man har ladet godt opp med hvile dagene før. Spis rikelig med pasta og ris og proteiner og ta med et par pakker med Maxim flytende glucose I tillegg til en energi bar eller et par bananer. Ha en liten vannflaske 0,5 på ryggen i tilfelle. Er svært spent på været. Etter B-V er det Temporitt den 16 juni for mitt vedkommende, det går på Osterøy. Etter det blir det vel smått med ritt og jeg tipper vi alle er da litt lei sykling....
Dersom vi ikke snakkes så får dere ha lykke til! Husk at noe av det viktigste er ofte å være på hugget og ikke slippe han foran dere, på den måten spares mest mulig krefter.
Rune

Skjærgårdsrittet 2009

2009-06-02T05:00:00.001+02:00

Tilbakeblikk: Fjorårets Skjærgårdsritt var mitt debutritt og også første møte med sykkelsporten. Da deltok jeg i trimklassen, uten offisiell tidtakning, på en nyinnkjøpt hybridsykkel. Jeg syklet sammen med Kari og Odd. Odd var absolutt i bedre form enn meg og mot slutten måtte spinninginstruktøren drive meg fremover med semi-militære gloser i velkjent Odd-stil. Vi kom i mål på 2.23. Godt jobbet.

I år var tiden moden for å avansere til turklassen, i puljen for de med ambisjoner om å klare rittet på 2 timer. Kl 11.50 var vi ca 40 syklister på startstreken, fire-fem av dem fra Åsane CK og noen veteran-veteraner jeg traff på prøveturen til Voss. Været var fint og alle var vel litt spent på hvor sterk vinden ville bli utover i skjærgården. Trivelige folk fra BCK, Kåre Stokke og en opplagt speaker sørget for god stemning de siste nervøse minuttene før start.

Det er ikke lett å lage en god rulle med 40 syklister som ikke har trent sammen tidligere, så vi fikk aldri full sving på sakene. Farten inn i bakkene var for lav og det ble altfor store luker og for lite fremdrift i høyre felt. Det gikk dog endel fortere mot slutten og et par kilometer fra mål måtte jeg dessverre slippe taket i puljens tetgruppe, på 3-4 mann (med Kåre i spissen). Jeg kom inn på tiden 2.01, og feiret ny personlig rekord med en god tallerken lapskaus. Med like god fremgang neste år, kommer jeg nok på pallen :-)

Neste helg er det Bergen - Voss. Får håpe det er litt krutt igjen...

Gulfjellet Rundt 2009

2009-05-24T18:51:00.001+02:00

Turrittet Gulfjellet Rundt ble arrangert av CK Henie for 26. gang under topp værforhold. Lett overskyet, fin temperatur og lite vind. Rittet er på ca 8,4 mil og beste tid ble 2.15.51. Starten gikk kl 10.00 fra Os Gymnas. Løype, fart, puls og stigning på Garmin Connect

Ingen varmer opp som Dag Grønnestad - med 3,5 mil på sykkel fra Eidsvågsneset til Os like før startskuddet. Jeg må innrømme at jeg var litt usikker på om han hadde krefter nok til å komme seg opp Vallaheiene, men da han fosset forbi meg i starten av bakken, var det nok på tide å konsentrere seg om egne klatreferdigheter. Jeg så ikke mer til Dag.

Da jeg nådde toppen av bakken var jeg ganske alene og det var minst 500 meter frem til feltet. Med god fart og frykt-for-å-sykle-syv-mil-alene-blikket, klarte jeg å hente igjen feltet, på ca 20 mann, etter noen kilometer. Feltet holdt sammen innover mot Trengereid og hadde tildels god rullefart.

Opp mot Gullbotn fikk jeg igjen smertelig oppleve hvor tungt det er se feltet forsvinne i det jeg endelig får hodet over toppen av bakken. Men med nærmere 90 kilo på pedalene så kan det i det minste gå fort nedover, og jeg klarte å hente inn troppen et par kilometer etter innkjøringen mot Os. Fint inn i rullen igjen, men preget av kraftetappen. Klarte å henge med helt til toppen av Rødslien, men igjen var den siste kneiken selvfølgelig litt for tøff. Feltet forsvant foran meg og jeg syklet den siste milen alene i grei fart inn mot mål. Jeg må nok lese Dag sitt innlegg om intervalltrening en gang til, tenker jeg.

Jeg kjenner ikke så mange av de som deltok i dag, men jeg kan nevne at Rune Stigum Olsen gjorde et meget godt ritt og kom inn på 2.17.27, bare halvannet minutt bak bestetid. I samme felt satt også Andres Finne og Fredrik Olsen fra ÅCK. Det er bare å ta av seg hjelmen for slike resultat. Dag kom inn på 2.32.10, jeg på 2.37.34 - (16 minutter raskere enn i 2008) og Gaute Øvrebekk på 3.00.28. Komplett resultatliste i Excel kan du laste ned her.

Gjennomkjøring Bergen-Voss

2009-05-21T21:00:00.000+02:00

I dag, på Kristi Himmelfartsdag, var vi 19 syklister som trosset regnet og møtte opp ved Arenum Messesenter kl 08.50. Det regnet såpass kraftig at jeg ble godt våt av turen fra Sandviken til Arenum. En sørgelig start på turen. Målet for dagen var en gjennomkjøring av Bergen - Voss traséen på 6 timer + spisepause i Øystese. Vi hadde også med oss følgebil med en hyggelig sjåfør, som for kr 30 pr mann, fraktet sekker med tørre klær og reservedeler nok til å bygge en sykkel.

Gruppen bestod stort sett av syklister fra Åsane Cykle Klubb og en 3-4 damer fra Voss Sykkelklubb. Fra ÅCK stillte også de erfarne kapteinene Frank Aadland og Kåre Stokke. Med høy røst og massevis av pondus, klarte de to å sørge for at alle holdt seg til det avtalte tidsskjemaet.

Pause i Øystese

Rune Stigum Olsen ble overveldet av all løvetannen han fant . Det vil ikke forundre meg om han reiser opp igjen for å hente inn råstoff til vinproduksjonen sin.

Pause i Øystese

Da vi kom til Øystese hadde det lettet noe og mange valgte å pakke ned regntøy og skifte til tørre klær. Jeg hadde ikke pakket med ekstra sykkelklær og måtte fortsette vått-i-vått. Damene fra Voss ønsket å ta det litt roligere, så turen fortsatte videre uten dem.

Et lite stopp langs Hardangerfjorden mens de siste sliter seg opp bakken.

Endelig sykkelidyll. Tørre veier og vindstille. Hva mer kan man ønske seg...

Toppen av Skjervet

Toppen av Skjervet.

Fremme, ved Voss stasjon. 5 minutter før avgang. Fra Skjervet og innover til Voss gikk det i et vondt tempo, og det var såvidt jeg hang med gjennom rullen.

En kjempefin turdag. Se osgå turdetaljer på GARMIN

Intervall trening

2009-05-20T10:54:00.000+02:00

Det har vært kjent en stund at 4*4 er det klart mest effektive måten å trene på, tidsbruk tatt i betraktning.
På grunn av rel dårlig vær i går tok jeg heller en 4*4 på SATS istf. Jeg har trent ganske mye sånn i vinter og vår. Det er skikkelig vondt, men enormt effektivt.
Som en kuriositet kan jeg si at vi ser samme effekt på laksen også. Nyere forskning viser at laksebarn som trenes i tidlig livsfase klarer å stå mot hjerteproblemer og blir ikke så fete som fisk som lever et mer sedat liv.
Noen forskere hevder endatil at genfrekvenser som koder for fedme hos fisk slåes på dersom småfisk ikke trenes i starten. Det samme hørte jeg bli hevdet på en NRK1 Puls sending forleden. Dersom barn er inaktive i starten så vil det nesten være nytteløst å slanke seg og holde vekten dersom man er disponert genetisk for fedme f eks. Men som det sies, et er uansett bedre med en tykk trent mann enn en tynn utrent mann. Det er grunn til å stille seg spm på hvorfor ikke Myndighetene tar affære her og innfører gym hver dag på skolen istf 1-2 timer i uken når man vet at barna blir mer og mer stillesittende og blir kjørt overalt, et sunt måltid midt på dagen f eks ville og vært en naturlig konsekvens av all kunnsakp man nå innehar på feltet (andre land ler av oss). Men Norge velger heller å ta den store helseregningen dagen derpå. Synd for den oppvoksende generasjon.

Gleder med til langturen i morgen!

Nordhordland Rundt 2009

2009-05-18T19:26:00.001+02:00

Nordhordland Rundt 2009 er nå vel gjennomført (16. mai). Rittet, som arrangeres av Nordhordland Sykkelklubb, er med dette langt på vei i å reetablere seg som en vårklassiker i turritt-klassen på Vestlandet. Med 370 forhåndspåmeldte og 140 etterpåmeldte syklister ble det ny rekord med 510 ryttere på startstreken.

Fellesstart, med de raskeste syklistene fremst i feltet. Jeg plasserte meg dessverre litt for langt bak og det førte til at jeg måtte sykle helt til Sletta, før jeg fant en en god gruppe jeg kunne henge meg på. Jeg syklet sammen med denne gruppen til Lindås, der jeg forsøkte å dra fra, men ble hentet igjen etter noen kilometer. Like etter Seim, ved Vollum delte gruppen seg og vi syklet alene og i mindre grupper tilbake til mål i Alversund.

Jeg kom inn på 2 timer og 39 minutter. Terningkast 5. Bedre plassering i startgropen kunne nok redusert tiden med 4-5 minutter. Lærdom vi tar med oss til neste år! Dag og Rune kom også vel i havn og fikk gode tider med henholdsvis 2.34 og 2.22. Alle resultatene finner du her. Jeg hadde selvsagt med meg sykkelcomputeren og har nå lastet opp rittdata til Garmin Connect.

Nye hjul til raceren

2009-05-18T15:35:00.001+02:00

Jeg har slitt ut mitt første hjulsett, og da melder spørsmålet om oppgradering seg. Hvis du skal gjøre sykkelen enda bedre å sykle på, har du mest å vinne på å bytte ut hjulene. Dette har mye med vekt å gjøre, men også luftmotstand og styrke.
Vekt: Du kan spare noen hekto i dødvekt ved å skifte til lettere hjul, men det interessante er at når du sykler, så vil vekten ytterst på hjulet doble seg. Et hekto lavere vekt på felg/dekk/slange svarer til to hekto lavere vekt på sykkelrammen. Årsaken er at du bruker energi på å få hjulet til å rotere, og jo tyngre felgen, slangen og dekket er, jo tyngre er det å sette hjulet i sving. Gode hjul har derfor lav vekt i felgen, mens vekten i navet er mindre viktig. Vekten er viktig ved aksellerasjon, dvs. når du kjører teknisk vanskelige ruter, gjerne med mange stigninger. Vekt i hjulene er mindre viktig for en temporytter på flat landevei.
Luftmotstand: Hvis du og sykkelen veier 90 kilo og kjører 32 km/t på flat landevei i vindstille vær, bruker du 76 % av energien på luftmotstand, i 40 km/t bruker du 83 % på luftmotstand (hvis du er lettere, er luftmotstanden en enda verre motstander, henholdsvis 82 og 87 %). Du sparer altså atskillig mer på å gjøre aerodynamiske grep enn vektmessige grep. Aerodynamiske felger har en dypere, dråpeformet profil. Noen produsenter bruker dessuten flate spiler som bryter luften bedre.
Styrke: Brostein og dårlige veier krever mer fokus på styrke enn vekt.
Dekk og slange: punkteringssikkerhet er noe vi ofte setter høyt, og punkteringsbeskyttelse går dårlig i spann med lett vekt. Men hvis du har et godt dekk som Continental GP 4000 S, så kan du godt gå litt ned i slangevekt. Maxxis har superlette slanger som Flyweight (54 g) og Ultralight (67 g). Til sammenligning veier en alminnelig Continental Race 28-slange 105 g. Jeg har foreløpig bare funnet Maxxis på XXL.no. Hvis du har fire slanger på sykkelen (to på hjulene, to i reserve), så sparer du altså 300 gr i vekt (50 g x 6).
Kilder: Denne siden har noen gode tips om utstyr:http://home.smartcall.no/hog021/ og mer vitenskapelige betraktninger finner du her:http://en.wikipedia.org/wiki/Bicycle_performance

Intervalltrening 4x4

2009-05-18T10:55:00.000+02:00

Å få til noen effektive treningsøkter er ikke lett når man er småbarnsforeldre, men intervalltrening er åpenbart løsningen på tidsklemma. I løpet av en knapp time kan du faktisk gjennomføre en super treningsøkt.
Langturer er vel og bra (og det må vi ha), men det er ikke antall kilometer i beina i løpet av uka som teller mest hvis du skal bli bedre til å sykle. Det er treningen av blodpumpa som er viktigst for å øke kapasiteten. Blodpumpa trenes best med 4x4-intervaller, det vil si 4 minutter med en intensitet der du blir kraftig anpusten (90-95 % av makspuls) som veksler med 3-4 minutter i snakkefart. Dette gjentar du fire ganger. En lang, jevn motbakke er best. For oss som bor i Bergen, er Munkebotn eller Kistekleiva i Eidsvåg perfekte: jevne stigninger som varer akkurat i 4 minutter (hvis du er noenlunde godt trent). Intensiteten skal ikke være så høy at melkesyra kommer, i hvert fall ikke før i siste runde. Da går intensiteten ned, og du ødelegger treningen.
Hvorfor 4 minutter? 2 minutter er for lite: blodpumpa når akkurat arbeidsnivået etter snaut 2 minutter, så det er først de siste 2 minuttene som er effektiv trening. Trener du lenger enn fire minutter på høy intensitet, må du antakelig være toppidrettsutøver for å ha særlig utbytte av det: Det er en påkjenning både psykisk og fysisk å holde høy intensitet så lenge. Med 4x4 kan du gjennomføre intervalltreningen på ca en halvtime, legg til ti minutter oppvarming, og ti minutter nedkjøring, så har du en effektiv treningsøkt på 50 minutter. Slå den!
Tommelfingerregelen sier at du øker oksygenopptaket med 0,5 % for hver intervalltrening du gjennomfører, og jo dårligere treningsgrunnlag du har, jo større er effekten. Halvparten av treningene kan godt være intervalltreninger, gjerne mer, men du risikerer slitasjeskader hvis du er for ivrig. Skal du sykle lange ritt, må du uansett legge inn noen treningsturer av tilsvarende lengde innimellom.
Mer detaljert info om intervalltrening finner du for eksempel her:
http://www.sport1.no/sw4557.asp
http://www.sport1.no/sw8257.asp

Ung og lovende

2009-05-14T11:20:00.001+02:00

Guro er klar for noen kjappe mil med temposykling på raceren.

Takk for tillitten

2009-05-12T11:14:00.000+02:00

Hei,

et historisk øyeblikk, for første gang uttaler jeg meg via en blogg. Trodde aldri den dagen skulle komme, har jo egentlig ikke tid til sånt (har heller ikke Facebook og msn osv og er således en avviker).

Så til sykkel:

Hadde en skikkelig god økt inn til Unneland og Gullfjellet i går der vi kjørte bakkeintervaller på 4 km og 12- 13 minutter hver, 4 stykker på 1,5 time. Kjenner sånt godt i beina, rolig tilbake til Åsane. Idag går turen med rulletrening til Gullbotn og opp bakken der. Torsdag blir det langbakke intervaller igjen ute på Osterøy. Kommer til å ta denne siste turen litt rolig pga rittet på lørdag. Når beg rittet forresten? Synd dere ikke får vært med på disse fellestreningene, der får man kjørt seg godt.

Ellers kan meddeles at undertegnede i en årrekke har slitt med krampe på lengre ritt og jeg er nå inne i et Seltin prosjekt. Skulle gjerne vedlagt filen på oppskrift her, men ser ikke at det går, kun mulighet for bilder og videoer? Tro meg, det var temmelig jævlig å drikke en halv liter sjøvann til frokost idag, men hva gjør man ikke for syklingen.....

6-vatnsrunden 2009

2009-05-04T04:00:00.003+02:00

Årets første ritt er gjennomført!

Rittet startet ved Skulestadmo og i starten gikk det i rykk og napp ned til Voss sentrum og videre langs Vangsvatnet. Da vi la over på bygdeveg mot Bulken gikk farten etterhvert opp og da jeg hadde rundet Vangsvatnet, hadde jeg mistet feltet av syne foran meg. Ingen god følelse akkurat Tanken på å ligge alene, bakerst i rittet, gjorde nok sitt til at jeg klarte å motivere akkurat nok krefter oppover mot Kyte, slik at feltet ble tatt igjen i det toppen nærmet seg. Da kom den gode ritt-stemingen og den varte helt til mål.

Distanse: 8,6 mil. Snittfart 32,6. Tid: 2t, 38. min.

Lars

Etter Kyte tok det noe tid før vi fikk på plass en god rulle. Heldigvis var en det erfaren veteran som etterhvert fikk orden på sakene og sørget for at alle gjorde sin del av jobben. Rullen fungerte etterhvert såpass bra at vi tok igjen flere ensomme ryttere og mindre felt på vei tilbake mot Voss.

Dag

Vel fremme i mål fikk vi servert suppe og bananer før vi kunne ta en god dusj i skolens garderobeanlegg. Jeg har lagt ved en lenke til GARMIN, som viser løype, fart, stigning og puls fra sykkelcomputeren gjennom hele rittet. Arrangøren Voss Sykkelklubb har tatt mange fine bilder. De ligger på Picasa

Neste ritt er NH-Rundt, 16. mai.

Nordhordland rundt

2009-04-13T04:00:00.000+02:00

Fin tur rundt Nordhordland med Kari, Bjørnar og Håvard som er aktiv triatlon-utøver og tidligere NM-syklist. Turen gikk i i rolig tempo fra Kjeseth og utover mot Austreim, der Bjørnar var uheldig å punktere et slangeløst dekk. Uten reservedekk med måtte Bjørnar vente på bil tilbake mens vi andre kunne fortsette turen videre.

På Kjeseth før start.

Underveis fikk vi gode tips om trening og kosthold fra den erfarne NM-syklisten. Spesielt gode tips om hva man bør tenke på når man smører matpakken til lange ritt som Bergen-Voss.

En fin tur!

Tur rundt Erstadfjellet!

2009-04-08T18:00:00.000+02:00

Fin sykkeltur inn til Alversund, deretter to runder rundt Erstadfjellet til Vollom, så tilbake til Radøy igjen. Fikk sol store deler av veien, men og motvind. Løypen rundt Erstadfjellet er ganske kupert med to lengre bakker, opp til Erstadfjellet og opp fra Vollom, ellers er den småkupert store deler av veien! Ble sliten etter denne turen, ca 7 mil.(har enda ikkje stillt inn computeren til ny hjulstørrelse)

Første møte med klubbsykling!

2009-04-01T20:28:00.000+02:00

Reiste inn til Kiwi-butikken i Alvermarka der eg traff syklistene i Nordhordland sykkelklubb. Eg vil seie at me var i god gjeng som sykla utover til Radøy for intervalltrening i bakken ved Lifjellet, Li-siden. Sykla opp og ned nokre gonger og pausa så på toppen. Kjende det godt i lårene dei siste 200 meterne opp for å sei det sånn. Etter det sykla vi rundt Haukåsen til Sletta der det igjen var eit lite stopp. Så vidare innover. Sjølv sykla eg rett heim. Vart litt for lite med ein flaske vatn merka eg, så det var greit i dag:) Neste gang husker eg nok både ein og to bananer samt meir drikke. Alt i alt ein fin tur med kjekke folk og nye erfaringer! Knas!

Nordhordland rundt

2009-03-15T22:34:00.000+01:00

Årets første tur rundt Nordhordland. Turen startet og endet på Kjeseth på Radøy. Med på turen var Lars, Kari og Bjørnar. Med lite vind og tørre veier ble det en veldig fin sykkeltur. Jeg hadde med den nye Garmin Edge 705 med GPS og har nå lastet opp turdata og kart til Garmin Connect.

Kort spisepause like før Seim.

Oversiktsbilde fra Garmin Connect

Kveldsintervall

2009-03-12T21:40:00.000+01:00

Kledde godt på meg, festa lykt på sykkelen og sykla roleg bort til Lundsåsen(Radøy), 4 km. Sykla først fem intervaller fra botnen og opp til Lunde med fokus på å sitte rolig på sykkelen og slappe av i overkroppen. Sykla så fem ganger fra botnen og opp til Lundsåsen, denne gangen raskare og meir intensivt for å trene lår og legger. Veldig kjekk økt, men trur kanskje bakkane var litt for korte til å få skikkelig effekt. Neste gang blir det lengre bakker!
Sykla så fornøgd og herlig sliten heimatt! :0)

Ny sykkel

2009-03-10T08:31:00.000+01:00

Har no prøvd den nye sykkelen rundt Radøy nokre gonger og er svært fornøgd! Lett og fin, god sittestilling, triller godt. Føler òg at meir av kraften eg ligg i pedalane vert overført til fart! Supert!

Fin tur over Munkebotn

2009-03-01T23:21:00.000+01:00

I dag syklet jeg inn til Eidsvåg og deretter opp mot Munkebotn og ned mot Sandviken sykehus. En fin tur for både racer og hybrid som tar godt under en time å gjennomføre. Hadde ikke med sykkelcomputer på denne turen, så jeg vet ikke helt hvor langt det er.

Gulfjellet Rundt 2008

2009-02-25T23:49:00.001+01:00

Med et godt gjennomført Skjærgårdsritt i trimklassen bak oss, bestemte vi oss for å delta i turrittet "Gulfjellet rundt". Odd Carlsen og jeg plasserte hybridsyklene våre fint bak i den gamle Caravellen og satte forventingsfullt kursen mot Os. I det vi ankommer Os videregående skole blir vi ganske fort oppmerksom på at vi med dette har forlatt trimklassen og beveget oss i den litt tøffere turklassen. Ikke en eneste hybridsykkel å se, bare fullblods racersykler og seriøse syklister.

Etter start var det bare å henge seg på de foran oss Vi trødde godt innover mot Vallaheiene. Nå hadde de raskeste rytterne allerde kommet ned til Ulsmog.

Løypen: Osveien – Ulsmåg – Garnes – Trengereid – Rolfsvåg - Os. Ca 90 km. Rittet arrangeres av CK Henie.

Sykling: Registrer tid

2009-02-25T14:08:00.000+01:00

Sykling: Resultat

2009-02-23T22:06:00.004+01:00

Denne siden oppdateres hvert 5. minutt.

Sesongstart 2009

2009-01-31T23:09:00.000+01:00

Første treningstur på raceren ble gjennomført siste dagen i januar, med en klatreøvelse fra Sandviken til Fløyen. Godt å komme i gang med årets sesong!

Skjærgårdsrittet 2008

2008-05-12T15:50:00.001+02:00

Skjærgårdsrittet 2008. Bildet er tatt på plassen utenfor Arenum Messesenter like før start. Rittet var tungt og vi ble liggende i moderat motvind det meste av strekningen ut i Øygarden. Skjærgårdsrittet arrangeres av CK Sotra, men den beste beskrivelsen av rittet kan man lese på CK Felgen sine nettsider.

På bildet (fra venstre): Guro, Irmelin, Lars, Kari, Odd