Interessen for Munkebotn opp ble vakt ganske nøyaktig 14. august 2008, da jeg første gang fikk nyss om at det gikk et ritt opp denne herlige bakken. Datoen kan utledes fra en e-postutveksling med en kollega dagen etter, der jeg etter å ha «pustet og pest meg opp med en snittfart på 15» forhørte meg om hva hennes bedre halvdel hadde gjort bakken på. Mine stolte 6 minutter falmet raskt.
Men siden den gang har jeg syklet bakken så ofte jeg kan, og hatt en hemmelig drøm om å sykle rittet. Bakken ligger jo nærmest i bakgården min, og det er nesten like kort å sykle hjem til Næsset over Munkebotn, som å sykle Helleveien. Nesten. I oppladningen til Bergen–Voss var den perfekt til en rask intervalltrening på vei hjem fra jobb, gjerne i kombinasjon med Kistebakkene opp fra Eidsvåg. Både Munkebotnbakken og Kistebakkene har nesten helt jevn og ikke spesielt bratt stigning. Dette er ingeniørkunst fra en tid da bilene ikke hadde så kraftige motorer som i dag, og dermed perfekt for syklister (nybygde veier fra 1970-tallet og fremover er en sann plage, med stadig vekslende stigning og altfor bratt stigningsgrad). Her gjelder det egentlig bare å finne «rett gir» og trø i vei i jevnt tempo.
Jeg kom imidlertid aldri under fem og et halvt minutt, uansett hvor mye jeg prøvde. Ikke før den siste uken før rittet. Da begynte jeg underlig nok å perse hver gang jeg kjørte den, selv når jeg ikke prøvde: 4:48, 4:36, 4:33. Og ikke minst: snittfarten begynte å nærme seg 20, ja over, særlig den dagen Lars var med å piske opp farten i starten. Det hadde nok litt med girutveksling å gjøre. Jeg pleide å kjøre bakken med et relativt lett gir – minste klingen foran og tredje kransen på kassetten – men når det kom til stykket var det ikke merkbart tyngre å flytte til sjette kransen. Det gikk bare fortere.
Med tider ned mot fire og et halvt minutt, tok jeg endelig mot til meg og meldte meg på. En klok ÅCKer kunne én dag fortelle meg at jeg ville forbedre persen med et halvt minutt bare jeg fikk et nummer på ryggen. Jaja, dream on.
Starttiden min var 19:16, og jeg hadde regnet ut at jeg kunne få med meg fotballkampen til minstemann på Åstveit, svinge innom fotballkampen til eldstemann på Eidsvågbanen, kanskje et kvarter på foreldremøtet for 3. klasse før jeg måtte spurte rundt Næsset til Sandviken sykehus. Uten middag. I virkelighetens verden går jo ikke sånt: minstemann kom (heldigvis) dinglende for seint hjem til å nå kampen på Åstveit, så det ble tid til middag, litt fotballkamp på Eidsvågbanen og en halvtimes oppvarming opp Kistebakkene til målområdet, før jeg snudde og kjørte rundt Næsset til Sandviken. Foreldremøtet får jeg ta neste år.
Når jeg tenker etter var det vanskeligste med hele rittet faktisk å holde balansen på startstreken, feste skoene i pedalene, mens det sto en kar bak og holdt. Jeg telte sekunder, og det gjorde han ved siden av meg også… 2, 1, KJØR. Jeg spratt som en kanin ut fra start, og til min store overraskelse viste speedometeret over 25 km/t gjennom de to første kurvene. Så mye fart hadde jeg aldri før hatt nederst i bakken, gjennom skjæringen og videre opp på «flaten». Men hvorfor ikke? Det er først fra tredje kurven og opp mot første hårnålsving at pulsen når opp i marsjtempo som er makspuls.
Å avvikle ritt på en populær turvei kan by på enkelte utfordringer. Rittdeltakerne må regne med å møte andre mosjonister i veien, og med hamrende puls og pumpet fulle av endorfiner har vi nok ikke alle et svært påtrengende behov for å opptre hensynsfullt. Etter hårnålsvingen så jeg inn i ryggen på en brei tursyklist foran meg. Og bak ham tre ÅCK-syklister på vei nedover. Velmenende bremset de tre pent opp, kjørte inn til hver sin side av veien… og laget dermed en pen veisperring nøyaktig på det stedet der jeg måtte passere den intetanende tursyklisten. Argh! Der røk nok tretallet. Jaja.
Den andre hårnålsvingen er en fryd å kjøre. Veien flater litt ut før svingen, og kjøres den riktig er det nærmest mulig å bli slynget ut av svingen med enda større fart enn man har inn i den. Da er det verre med den tredje. Den er bratt, selv om en legger seg i yttersvingen. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å reise meg og gi gass i denne svingen, men her sviktet kreftene brutalt. Det var ikke annet å gjøre enn å sette seg igjen, og øke farten «manuelt».
For å være ærlig var jeg etter hvert sikker på at jeg hadde brent kruttet for tidlig, og da jeg passerte Arne Storedale i krysset opp mot Sandviksbatteriet, der han sto og heiet, var det kul umulig å få farten opp i 20 igjen. Dette ble nedtur. Jeg prøvde å stå, jeg prøvde å få bedre rundtråkk, men lite hjalp. Det var tomt i butikken.
Jeg kom sist i aldersgruppen. Sjetteplass. Men så er det ikke alle som må sykle mot Ove Matland. Og det var vel egentlig også planen. Men med 4:04 manglet jeg bare tre sekunder på fjerdeplassen, ti på tredjeplassen. Om jeg skulle ta handikappoengene med i beregningen så ville jeg vært tett på å vinne eliteklassen og ta tredjeplassen blant juniorene. Men dette er bare tallmagi. Det er mitt første aktive ritt, og jeg er kry som en hane uansett, like kry som etter 4:50 til Voss. Og det beste er at begge er rekorder det er mulig å slå!
Sykkelsporten består av flere disipliner og årets mesterskap ble gjennomført som temporitt med enkeltstart - egentlig en nokså naken og avslørende disiplin, i den forstand at hver enkelt rytter sykler helt alene, og ikke i felt der rulle-dynamikken nærmest omformer individene til én organisme, som på en god dag gjør det mulig for førsteårs ryttere som meg å spise mil etter mil sammen med langt sprekere syklister.
Innlegg
