Dags Munkebotn opp

Interessen for Munkebotn opp ble vakt ganske nøyaktig 14. august 2008, da jeg første gang fikk nyss om at det gikk et ritt opp denne herlige bakken. Datoen kan utledes fra en e-postutveksling med en kollega dagen etter, der jeg etter å ha «pustet og pest meg opp med en snittfart på 15» forhørte meg om hva hennes bedre halvdel hadde gjort bakken på. Mine stolte 6 minutter falmet raskt.
Men siden den gang har jeg syklet bakken så ofte jeg kan, og hatt en hemmelig drøm om å sykle rittet. Bakken ligger jo nærmest i bakgården min, og det er nesten like kort å sykle hjem til Næsset over Munkebotn, som å sykle Helleveien. Nesten. I oppladningen til Bergen–Voss var den perfekt til en rask intervalltrening på vei hjem fra jobb, gjerne i kombinasjon med Kistebakkene opp fra Eidsvåg. Både Munkebotnbakken og Kistebakkene har nesten helt jevn og ikke spesielt bratt stigning. Dette er ingeniørkunst fra en tid da bilene ikke hadde så kraftige motorer som i dag, og dermed perfekt for syklister (nybygde veier fra 1970-tallet og fremover er en sann plage, med stadig vekslende stigning og altfor bratt stigningsgrad). Her gjelder det egentlig bare å finne «rett gir» og trø i vei i jevnt tempo.
Jeg kom imidlertid aldri under fem og et halvt minutt, uansett hvor mye jeg prøvde. Ikke før den siste uken før rittet. Da begynte jeg underlig nok å perse hver gang jeg kjørte den, selv når jeg ikke prøvde: 4:48, 4:36, 4:33. Og ikke minst: snittfarten begynte å nærme seg 20, ja over, særlig den dagen Lars var med å piske opp farten i starten. Det hadde nok litt med girutveksling å gjøre. Jeg pleide å kjøre bakken med et relativt lett gir – minste klingen foran og tredje kransen på kassetten – men når det kom til stykket var det ikke merkbart tyngre å flytte til sjette kransen. Det gikk bare fortere.
Med tider ned mot fire og et halvt minutt, tok jeg endelig mot til meg og meldte meg på. En klok ÅCKer kunne én dag fortelle meg at jeg ville forbedre persen med et halvt minutt bare jeg fikk et nummer på ryggen. Jaja, dream on.

Starttiden min var 19:16, og jeg hadde regnet ut at jeg kunne få med meg fotballkampen til minstemann på Åstveit, svinge innom fotballkampen til eldstemann på Eidsvågbanen, kanskje et kvarter på foreldremøtet for 3. klasse før jeg måtte spurte rundt Næsset til Sandviken sykehus. Uten middag. I virkelighetens verden går jo ikke sånt: minstemann kom (heldigvis) dinglende for seint hjem til å nå kampen på Åstveit, så det ble tid til middag, litt fotballkamp på Eidsvågbanen og en halvtimes oppvarming opp Kistebakkene til målområdet, før jeg snudde og kjørte rundt Næsset til Sandviken. Foreldremøtet får jeg ta neste år.
Når jeg tenker etter var det vanskeligste med hele rittet faktisk å holde balansen på startstreken, feste skoene i pedalene, mens det sto en kar bak og holdt. Jeg telte sekunder, og det gjorde han ved siden av meg også… 2, 1, KJØR. Jeg spratt som en kanin ut fra start, og til min store overraskelse viste speedometeret over 25 km/t gjennom de to første kurvene. Så mye fart hadde jeg aldri før hatt nederst i bakken, gjennom skjæringen og videre opp på «flaten». Men hvorfor ikke? Det er først fra tredje kurven og opp mot første hårnålsving at pulsen når opp i marsjtempo som er makspuls.
Å avvikle ritt på en populær turvei kan by på enkelte utfordringer. Rittdeltakerne må regne med å møte andre mosjonister i veien, og med hamrende puls og pumpet fulle av endorfiner har vi nok ikke alle et svært påtrengende behov for å opptre hensynsfullt. Etter hårnålsvingen så jeg inn i ryggen på en brei tursyklist foran meg. Og bak ham tre ÅCK-syklister på vei nedover. Velmenende bremset de tre pent opp, kjørte inn til hver sin side av veien… og laget dermed en pen veisperring nøyaktig på det stedet der jeg måtte passere den intetanende tursyklisten. Argh! Der røk nok tretallet. Jaja.
Den andre hårnålsvingen er en fryd å kjøre. Veien flater litt ut før svingen, og kjøres den riktig er det nærmest mulig å bli slynget ut av svingen med enda større fart enn man har inn i den. Da er det verre med den tredje. Den er bratt, selv om en legger seg i yttersvingen. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å reise meg og gi gass i denne svingen, men her sviktet kreftene brutalt. Det var ikke annet å gjøre enn å sette seg igjen, og øke farten «manuelt».
For å være ærlig var jeg etter hvert sikker på at jeg hadde brent kruttet for tidlig, og da jeg passerte Arne Storedale i krysset opp mot Sandviksbatteriet, der han sto og heiet, var det kul umulig å få farten opp i 20 igjen. Dette ble nedtur. Jeg prøvde å stå, jeg prøvde å få bedre rundtråkk, men lite hjalp. Det var tomt i butikken.
Jeg kom sist i aldersgruppen. Sjetteplass. Men så er det ikke alle som må sykle mot Ove Matland. Og det var vel egentlig også planen. Men med 4:04 manglet jeg bare tre sekunder på fjerdeplassen, ti på tredjeplassen. Om jeg skulle ta handikappoengene med i beregningen så ville jeg vært tett på å vinne eliteklassen og ta tredjeplassen blant juniorene. Men dette er bare tallmagi. Det er mitt første aktive ritt, og jeg er kry som en hane uansett, like kry som etter 4:50 til Voss. Og det beste er at begge er rekorder det er mulig å slå!

Munkebotn Opp 2009

Munkebotn Opp er et motbakke-temporitt i Bergen på ca 1,4 km med en stigning på ca 90 høydemeter. Start ved Sandviken Sykehus og mål oppe ved Munkebotsvatnet. Rittet arrangeres av Nymark Idrettslag. Rittet er i år klassifisert som et Aktivt ritt og ble avholdt tirsdag 15. september, med 93 påmeldte ryttere, som startet med ett minutts mellomrom.


View Larger Map

Det er i dag 101 dager siden Bergen-Voss og det har ikke blitt rare syklingen i denne perioden, 2x3 mil tur-retur Nyborg, en to-timers tur ut til svigermors raspeballer en søndag formiddag, samt to intervalltreninger og en testkjøring i Munkebotn, sistnevnte sammen med Dag Grønnestad, og det er jo ikke akkurat mye å skrive hjem om i denne bransjen, de litt seriøse får til alt dette på en god ettermiddag. Som tørrlagt karbo-junkie var det derfor ekstra stas å pusse støvet av Shimano-skoene, fleske til med ny gear-wire, ordne med barnevakt og deretter klemme til i et ganske så uvant og spennende sykkelritt, som var overstått på like kort tid som det tok å telle stemmene Lars Sponheim fikk kvelden før.

Med pers på 4,57 fra treningsturen med Dag uken før, ble jeg derfor godt fornøyd med kveldens resultat, 4,28. I følge loggen fra sykkelcomputeren hadde jeg dessuten 104% av makspuls på slutten og det er jo ikke så aller verst...Neste år kan kanskje 3-tallet være innen rekkevidde. Nå blir det derimot en siste innspurt sammen med fjellgeitene.no frem mot Stoltzen om knappe to uker og like etterpå, klubbmesterskapet i Åsane Cykle Klubb.

Her er bildene som broderen tok under rittet. Fotografen var altså ikke ansatt i Programbladet, VG eller Her & Nå, som enkelte ÅCK'ere kanskje fikk inntrykk av.


Fotograf: Marius Engeli

Kvelden ble forøvrig et hyggelig gjensyn med andre ÅCK'ere og det virket som om Nymark hadde god kontroll på arrangementet. Jeg rakk dessverre ikke premieutdelingen, ble det pokal til meg, Dag?
_____________________

En liten oppdatering onsdag morgen: Nå er resultatlistene publisert og jeg ser at det var mange sterke prestasjoner. Daniel Hjørnvevik fra ÅCK fikk bestetid med 3.20 og vandrepokalen gikk igjen til Ove Matland fra BCK. Dag, som hadde 4,33 på den siste treningen hentet etter boken inn et halvt konkurranse-minutt og endte på 4.04. Gratulerer!

Klosterrittet 2009

Lørdag 15. august 2009: Regnet pøser ned over Totland. To lag med regntøy holder meg noenlunde tørr på overkroppen under oppvarmingen. Men oppvarming og oppvarming. De korte sykkelbuksene holder meg ikke akkurat varm i beina. Skulle ønske jeg i hvert fall hadde tatt de knelange. Starten er utsatt et kvarter på grunn av ekstra stor pågang av etteranmeldte.
Jeg har aldri syklet terrengritt før, men har testet løypen én gang. Jeg måtte forsikre meg om at det var mulig å sykle den med en lett hybridsykkel med karbongaffel. Tre runder i solskinn med Åsane CK. For anledningen hadde jeg skiftet ut de tynne gatedekkene med cyclocrossdekk: Continental Twister. Masse knaster, men litt smale i forhold til terrengsykkeldekk. De skjærer seg litt ned i de løse gruspartiene i utforbakkene. Ellers godt grep.
Runde 1: Jeg plasserer meg midt i feltet ved start. Ingen grunn til å la seg rive med opp den første bratte kneika og inn på første runden. Arrangørene har advart om knall og fall der. Men første runde handler om å finne plassen sin i rittet, så jeg gir gass i det bakkete terrenget, og forserer. Pulsen hamrer, og jeg hiver etter været.
Terrengritt er noe helt annet enn landeveisritt. Feltet splintres i løpet av de første kilometrene. Her er det hver mann for seg. Det beste man kan håpe på er å finne en rygg eller et bakhjul å holde mentalt fast i, men det er ingen fordeler å hente i å kjøre i samlet felt eller å kline seg for tett på rytteren foran. I terrenget er det som å kjøre bak en møkkaspreder. I de grusete utforbakkene får du øynene fylt opp av sand. Det svir og svir. I oppoverbakkene er det alltid et kjede som hopper av eller kiler seg på sykkelen foran.
Runde 2: Løpet pulserer hele tiden. Hybriden er knallgod på asfalten, tre tråkk på tungt gir så er jeg forbi tre stykker. Og i stigningene klatrer den så lett på tå. Men i utforbakkene og i terrenget sliter den. Det er som å kjøre med et pressluftbor mellom hendene. Drrrr. Det er litt slitsomt på hendene.
Jeg begynner å kjenne løypa nå, og finne de rette sporene i terrenget. Det er ikke alltid like lett, for på de verste stedene er den faste grusen gjemt under 15 centimeter med gjørme, og som fyller hele veibredden. Treffer du feil i gjørmehavet, er det nedi å gå. Svupp, svupp.
I bakken opp mot Totland blir jeg forbikjørt av en annen kar med hybrid og grønn anorakk. Jeg bestemmer meg for å henge meg på, og vi passerer flere på vei oppover, men så dabber det liksom litt av. Når jeg kjenner etter har jeg ikke ordentlig puls, så jeg gir på litt, passerer både den grønne anorakken og resten av feltet mitt, og får en luke.
Runde 3: Jeg sykler alene til Bontveit, men her begynner terrenget igjen. Før jeg er ute av skiløypene på Bontveit, er hele gjengen forbi meg igjen. Løpet pulserer. Noen er gode på terreng, andre er gode på asfalt. Bare synd det er så lite asfalt.
I løpet av bakkene opp til Totland har jeg kontakt igjen, men nå sliter jeg. To BCKere, dekket av drit, passer meg på toppen av bakken. De skal nok i mål. Det surkler i skoene mine, og jeg skal sykle én runde til.
Runde 4: Hendene holder på å falle av styret. Det går greit å knyte hendene rundt holkene, men da kan jeg jo ikke bremse. Jeg rister på den ene hånden, rister på den andre. Skulle tro jeg hadde revmatisme i knokene, så vondt gjør det når jeg retter ut fingrene for å nå bremsehendlene. Den siste turen gjennom skiløypa er en lidelse for hendene, spesielt på flatene og i nedoverbakkene. Drrrrrr. Førde CK som jeg løp forbi i bakken der skiløypene starter, passerer meg igjen oppå flaten. Jeg klarer ikke følge. Det er ganske frustrerende å kjenne at jeg sitter og kjører med hvilepuls, og likevel ikke kan kjøre fortere. I siste bakken opp mot Totland kommer jammen han i den grønne anorakken igjen, så jeg legger meg på bakhjulet hans nok en gang, men nå har jeg nok med å holde følge. Med den drahjelpen når jeg igjen både Førde CK og de andre kompisene.
Jeg har syklet 56 kilometer på 2:50:10. Det gir en snittfart på knapt 20 km/t. Toppfart på 61 km/t nedover grusveiene. De beste syklet på to timer og fem og et halvt minutt i år. De har nok ikke fiklet mye med bremsene i nedoverbakkene. Det var en våt, vond, men artig opplevelse. Jeg overlevde på hybriden, men skal jeg kjøre løpet igjen, vil jeg nok helst ha mer komfort mellom hendene.
Her er resultatlisten, og et fint bilde av en (fremdeles) glad mann, på vei mot andre rundepassering (tror jeg).

Temporitt

Er i Lofoten nå på en rorbu og har ikke mye tid til disposisjon før festmiddagen på Svolværs nyeste og trolig beste restaurant (åpner kl 20 i kveld!!). Har akkurat hørt et kolossalt imponerende fordrag av tusen kunstneren Jan Vincent Johannessen ("Kunsten å Leve")- den mannen bør oppleves dersom dere får muligheten en gang.

Så til temporittet:
Var en grei opplevelse for oss tre som ikke har erfaring med sånt fra tidligere. Arne Aadland, Anders Finne og meg selv. Vi hadde alle montert tempobøyler på sykkelen, men dette var da det eneste ekstra utstyret vi hadde. Jeg kjente søndagens ritt godt i spesielt baken og oppdaget nye muskelgrupper der bak da rittet var slutt. Vi kom inn på 55 minutter og kune gjerne kjørt litt mer på i spes. nedoverbakkene. Det er muligens bedre å ikke skifte så ofte plass nedover for da går mye bort i selve skiftet. Øverland, Matland og Larsen kom inn på 48:37 og var overlegne. Rittet var et fint arrangement og Åsane Cycle klubbs ildsjeler gjorde som vanlig en god jobb.

Våganipen Rundt 2009

Flott ritt i Fusa søndagen, Våganipen Rundt, 82 km.
Kun 43 deltakende. Transportetappe inn til Mundheim da det gjenstod vel en mil. Her ble det kjørt voldsomt og jeg klarte såvidt å henge med den 3 (?) km lange bakken. På toppen gikk det fint bortover, kraftig nedover også begynte den legendariske Bjørndalsbakken, den er bratt og den er et par km lang og den er JÆVLIG tung. Vi var da 8 syklister igjen. Gav alt jeg maktet opp der, kunne ikke stå og sykle fordi beina var nesten ødelagte. 4 stykker i tetgruppen, deriblant et par fra BCK og Fredrik Olsen fra Åsane stakk halvveis og jeg tok igjen 3 stykker og kom inn på en fin 5 plass, ca 20 sek bak Ove Matland og andre B-V vinnere. Var totalt knust og hadde nok over 210 i puls. Styrke og trøtthetsmessig kunne ikke dette sammenlignes med B-V for min del, var nok 50% mer sliten her i Fusa. Kjenner det enda i lårene og i kveld er det temporitt på Osterøy- tenker det blir det siste på en stund.... Men til neste år forventer jeg flere enn 4 fra Åsane på dette fine rittet.

Øvrebekk-er på tur til Voss

Jeg og senior hadde start fra Arenum kl. 8.16. I fjord mistet vi gruppen før vi var på fjøsangerveien, så i år hadde jeg hatt litt "pep-talk" med senior om at vi skulle være litt mer ivrige. Det var ikke noe problem i år. Med et tempo som hadde holdt lenger enn til Moskva ble vi liggende i front. Det var en del rot i starten, men det sprakk fort opp så det ble nå et forsøk på rulle med ca. 15 mann. I den bratte bakken ned under jernbanen på Hardangerveien var plutselig min far borte. Jeg snudde og syklet tilbake. Han hadde mistet hele pedalen... Da forsvant puljen og litt av ambisjoner om tiden.

Etterhvert ble vi tatt igjen av fronten av puljen bak oss. Der fikk vi kjørt litt rulle, og holdt dem greit opp Gulbotn. Men her måtte vi legge inn ikke planlagt stopp for å få hjelp til å fikse pedalen. Her kan det virke som Kari freste forbi oss. Bra jobbet. Ned fra Gulbotn havnet vi i den ulykken som Kari skrev om. Det så ikke bra ut og var fult kaos. Satt en støkker i meg den, så forstør godt Kari der.

Inn mot Kvamskogen tok vi igjen en del folk, men vi ble mer draende på dem enn at det ble et samarbeid. Det plaget litt.. Ned Kvamskogen fikk bremsene jobbe godt. Etter lysene var det kø helt ned. Det gikk mye ekstra tid her. Så tok vi igjen noen flere, men ikke noe samarbeid her heller. Så det ble for det meste jeg som dro på senior eller motsatt. Skjervet gikk egentilig greit. Kunne nok brukt mer krefter tidligere, men var redd for ikke å ha nok igjen. Tok ut det siste ned bakkene. På tross av lite puljekjøring må jeg si at det var en flott tur. Kan ikke klage på været iallefall ;)

Bergen - Voss 2009 - à la Engeli

I kjølvannet av tre velskrevne innlegg fra Kari, Dag og Rune, med tilhørende kommentarer, kommer nå min beretning fra touren til Voss.

Prolog

Jeg, en småtung middelaldrende mann på 34 år, som i fjor, ved en tilfeldighet, veltet inn i sykkelsporten med armer, bein, hud, hår og en nyinnkjøpt hybridsykkel, har i år avansert til amatørsyklist - med en fullblods racer, klubbmedlemskap i ÅCK, 190 mil med trening og 4 ferske turritt på merittlisten. Nå var det meste klart for årets høydepunkt på sykkelen, Bergen-Voss. Min gode nabo Odd Carlsen og jeg fikk plass i en pulje med forventet tid på 7:00 til 7:30 Greit nok, tenkte jeg da, men etter at rittledelsen åpnet for puljebytte, fant vi ledig plass i den siste 5.30-6.00-puljen. Vi bestemte oss for å satse.

Timen før start

Kl 6.00 er det opp igjen etter knappe 4,5 timer med søvn. Frokost: 4 skiver med mors hjemmelagde rabarbrasyltetøy, ett glass melk og en liten espresso for å få kroppen i sving. Min søster, Kari, som også skal til Voss har overnattet og vi hiver oss i sykkelbunaden. Med på dagens tur er 3 liter med sportsdrikk og 6 sportbarer fra Maxim. Utenfor møter vi Odd og vi triller rolig ned fra Hødden til startområdet ved Arenum Messesenter. Etter en siste vannlating i hekken, tar vi oppstilling i startgropen. Der treffer jeg overraskende på en gammel kjenning, Håvard Høieggen, som også skal til Voss.

Lars og Odd, like før start

Lars og Kari, like før start

Start. Lørdag 6. juni. 07:40

Til Trengereid i Bergen-Moskva tempo

Gruppen startet kl 07:40 og vi var ca 80 mann på startstreken. Turen begynte veldig rolig oppover Fjøsangerveien og det ble ganske raskt klart for meg at 6 timer ikke var innen rekkevidde i dette Bergen-Moskva-tempoet. En erfaren feltsyklist dukket frem på oppløpssiden og messet høylytt om verdien av å sette inn en lås i rullen. De som mente at de kunne være med å dra lasset, fikk være fremme i rullen og de andre fikk henge på halen (slik Kåre beskrev det i en kommentar til et annet innlegg). Dette opplegget er kanskje den beste måten å få 80 mennesker raskest mulig fremover, men som ivrig syklist i sitt livs form, ble dette rett og slett for tregt. Jeg angrer bittert på at jeg ikke rykket avgårde tidligere og fikk med meg de 10 - 20 beste i gruppen. Vel vel.

Idiotisk sted å tisse

Like før Trengereid måtte jeg i grøften for å tisse og valgte dessverre et helt idiotisk sted å gjøre det på. Jeg måtte trø som en hest etterpå og først etter 5-6 minutter nådde jeg igjen bakerste del av feltet, helt inne ved foten av Gulfjellet, utslitt etter den harde tempoetappen. Jeg peste på oppover og det eneste jeg hadde i tankene var å nå igjen tetgruppen. Det klarte jeg heldigvis, men først etter å ha syklet alene gjennom tunnelene nedover og et godt stykke videre innover flaten. Jeg skulle nok hørt på deg, Rune, som senest på onsdag, påsto at det eneste gode stedet man kan tisse på vei til Voss er et par hundre meter opp i Trengereidsbakken, gitt at du har klart å skaffe deg et lite forsprang til feltet. Du har nok rett i det.


Det gode liv i tetgruppen
Vi var nå et mye mindre felt, farten var høyere og det ble syklet mye bedre enn inn mot Gulfjellet. Gryende optimisme. Vi syklet sammen oppover mot Kvamskogen og en 10-15 av oss holdt sammen videre inn til Skjervet. Vi passerte en rekke felt innover, noen nye syklister hang seg på og noen falt fra. - Noe av det kjekkeste i denne sporten er faktisk å ligge i et felt som koster forbi et litt tregere felt. Stor glede.

Skjervet, ikke akkurat en sprekk, men...
88 kilo syklist, 10 kilo sykkel og 2 kg med duppeditter, mat og drikke ble litt for mye å drasse på oppover Skjervet. Allerede etter første sving fikk jeg atter en gang (i år) oppleve at bakkesykling ikke er min sterkeste side og at gruppen jeg hadde syklet med fra Gulfjellet forsvant oppover fjellsiden.

Mot mål i ensom majestet
I den siste delen av rittet er jeg nokså alene. Jeg passerer en 15-20 syklister innover mot mål, men ingen som kan bidra med noe som helst. Et par gamle gubber fra BCK bruker meg en stund som trekkdyr. Jeg må dessverre dra det i land alene, men havner til slutt i mål på 5.15.54. Fornøyd med en godkjent debut. Tetgruppen i min startpulje hadde da vært i mål i ca 4 minutter.

I Mål

Det er veldig godt å være i mål. Jeg ser familien min på sidelinjen med en ekstra fornøyd mor, klar til å fore meg intravenøst med kaffe og tebrød, straks jeg får av hjelmen. Men jeg må vente litt med det. Først må jeg oppsøke Essoen og kvittere ut den siste middagen fra dagen før. Den har lagt og tirret helt siden Norheimsund. Fred. Vi blir stående en god stund i målområdet for å se etter venner og kjente. Først kommer Håvard på 6.01, deretter Kari på 6.24, så Odd på 6.48 og til sist Gaute og Svend Øvrebekk på henholdsvis 6.32 og 6.34.

Gaute Øvrebekk i mål sammen med senior Øvrebekk

Odd - tøffe tak

Odd fikk ikke den oppkjøringen han så for seg den dagen han meldte seg på Bergen-Voss 2009. Før rittet hadde han faktisk ikke mer enn én treningstur - på tre mil, noen uker i forveien. Da er det ikke så rart at det begynner å dra seg til opp mot Gulfjellet. Turen videre ble mye tyngre enn ventet og han var godt sliten etter målgang - noe bildet under beskriver ganske godt. Tid: 6:48. Hææælvete. Aldri mer.

Voss. Takk for nå - godt å komme hjem

Bergen- Voss 2009 - À la Engeli . The geek edition
Jeg har lagt ut hele seansen på Garmin Connect. Her kan de spesielt interesserte (Dag) kjøre gjennom rittet og studere, kart, løype, fart, puls og stigning i minste detalj. Vel bekomme.

Epilog- Mer intervall, mindre dessert, under 4:50?

Neste år er målsetningen å komme i mål på under 4:50, slik Dag Grønnestad og flere andre fra ÅCK, klarte det under finslepen kommando av de to to kapteinene Arne og Arne. Det skal jeg klare med å bruke litt mer tid på intervalltrening og litt mindre tid til dessert. Den som sykler får se.

4:48, og en rulle fra helvete...

Med en førstereistid Bergen–Voss fra fjoråret på under 6 timer (5:58 for å være presis), var det nesten som en vits at jeg satte som mål å komme under 5 timer neste gang (ved nærmere undersøkelse ser jeg vitsen var fremsatt i en e-post til en Eidsvåg-sambygding allerede 2 dager etter rittet). Da jeg fikk sjansen til å melde meg på Åsanes 4:48-gruppe i januar, tenkte jeg vel helst at det var å strekke strikken litt langt. Men jeg hadde jo skjønt såpass at det ikke var en sjanse i verden for at jeg skulle komme inn under fem, hvis ikke jeg satt i et felt som hadde det som mål. Så jeg tok sjansen.
4:48-feltet startet tolv på syv fra Arenum i Solheimsviken. Ikke før var vi rullet gjennom startportalen før jeg fikk deja vu fra treningsturen med feltet i Nordhordland i mai, da jeg slet ut et sett nye bremseklosser, og hulet ut felgene på Aksium-hjulene mine. Bye, bye, Aksium! Aldri før hadde jeg hengt sånn på bremsene på en treningstur. Og nå var det om igjen. Folk bremset i oppoverbakke. Det gikk i rykk og napp. Vi var så vidt kommet ut på Fjøsangerveien da jeg hørte det første klasket i asfalten bak meg.
I feltet satt nok noen som skulle «være med et stykke», noen eventyrere som skulle se hvor langt det bar og en hel del som gjorde livet i rullen surt. Det ble klart etter hvert at det var livsfarlig å slippe seg for langt bak i transportrekken. For det første var det langt fra alle som så det som sin plikt å ta tørn i fartsholderrekken. For det andre sprakk feltet rett som det var. Første gang jeg måtte jobbe hardt for å taue inn feltet, var etter Nesttunbakken. Plutselig var det en svær luke. Etter det begynte jeg å bli mer påpasselig med hvor jeg lå, men i Ålvik skjedde det igjen: En buss hadde stoppet i en trang passasje, halve feltet bremset opp og så var det gjort. Jeg skjønte raskt at den inntauingsjobben måtte jeg gjøre selv, og kreftene holdt så vidt.
Rullekjøringen var på det nærmeste oppgitt etter Norheimsund. Det fungerte rett og slett dårlig langs fjorden. Fartsholderrekken tømte seg gang på gang. Få ville jobbe, og folk lurte seg over i transportrekken så snart de så sitt snitt. I Kvanndal startet vi forbikjøringen av feltet før oss, og det var bra det ikke var biler imot på strekningen inn mot Granvin. Men vi utvekslet nok litt folk med den gruppen, og innover mot Skjervet gikk det litt bedre.
Da Skjervet kom, hadde kapteinene orden på skjemaet, og satte tempoet på ca 16 km/t opp bakken. Da var jeg glad for intervalltreningen min i Munkebotn, og holdt hjulet på Arne og Arne og Knut fra Åsane CK, og tre-fire stykker til, mens resten av 4:48-feltet sakket ubønnhørlig akterut. Vel over toppen gikk vi rett over i en ordentlig rulle, og nå fungerte den! Vi braste forbi den ene gruppen etter den andre i nesten 40 km/t. Men vi plukket også opp ymse vrakgods langs veien, og etter hvert som rullen vokste, fikk den tilbake litt av preget den hadde hatt langs Hardangerfjorden, med mange som ikke ville eller kunne jobbe, men gjerne ville henge på til mål.
Og til mål kom vi, to minutter etter skjema. Det var de to minuttene vi ventet på grønt lys i Tokagjelet, mente Arne og Arne. Selv er jeg full av beundring over at de to kapteinene kunne kjøre, i hvert fall deler av et felt på 80 personer, i mål så presist etter skjema. Og selv er jeg godt fornøyd. Jeg har en ordentlig pers å jobbe med til neste år, men å forbedre med over en time gjør jeg nok ikke flere ganger. Skal vi våge å si ti minutter?

Bergen-Voss overstått!

Fekk lang tid til å grua meg på då eg stod og venta i omlag ein time nede ved Arenum laurdags morgon. Kvelden før hadde eg kome på at å faktisk ha med seg ekstra slange og pumpe ikkje hadde vore så dumt likevel, men då eg dei ikkje hadde til salgs fleire "førstehjelps"-kit der nede, vart eg lettare nervøs!

Starten gjekk omsider kl 08:24. Det vart fort etablert to lange rekker, utan noke rulle ifront, men tempoet var fint fordet. Då me nærma oss Arna var rullen òg kome i gang, men no var tempoet altfor høgt og det vart strekk fleire plasser. Det endte med at dei raskaste sykla frå, og dei som tok det meir med ro slapp. Eg kom då i ein aldeles god rulle rundt Garnes, som fungerte svært godt heilt inn til oppstigningen av Gullfjellet byrja.

Tempoet opp var fint og på toppen samla feltet seg at. Nokon svinga imidlertid av for påfyll, medan eg og ti andre fortsette nedover i fin fart, på ein rekke, med god avstand. I den andre tunnelen var da imidlertid ein som måtte forbi og midt inni punkterer(?) han, og heile mannen flyg over rattet. Dette rette foran meg. Var omlag ein halv meter fra å kjøre på han. Stoppa 50 m utanfor tunnelen og skalv, mest av brølene. Han vart flydd til Haukeland.

Turen opp Kvamskogen gjekk og veldig bra. Bakkane var tydeligvis ikkje mitt problem. Flatane derimot var verre. Spesielt etter Øystese-bakken var det dårleg med gode felt. HELDIGVIS, traff eg ein mann som hadde same tempo som meg, og dette vart redningen heile vegen inn til Granvin og Skjervet.

Skjervet gjekk fint. Varm asfalt, men heldigvis var store delar av bakken skuggelagt. På toppen viste klokka 05:52, noke som var ein gledelig overraskelse og som gav meir energi til å gi på ned til Voss enn nokon energibar kunne gjort.

Kom i mål på 06:24 og er svært nøgd med det. Alt i alt ein flott opplevelse!!!

( Er i fin form i dag, men kjenner det nedover i trappen:)

Skjærgårdsrittet

Hei,
2:01 var ikke verst lars. Jeg stilte opp fremst i trim gruppen uten tidtaking og ga på sammen med 5 andre fra start. Etter 3 mil var vi fire stykker, deriblant Marit Iden, hun beg å komme i form nå! 4 stykker i den motvinden med i realiteten liggende og dra nærmest konstant gjorde at vi kom inn på 1:58. Men vi kom da først i mål av alle og ingen kø på lapskausen. Fikk en god økt. På vei tilbake gikk det et par minutter kjappere pga medvinden, vi lå jo og cruiset i mer enn 50 på flaten og det var kjekt, da kjørte jeg med noen sterke karer fra BCK. Alt i alt 13,5 flotte mil.

I dag må jeg levere bilen på verksted på Kokstad og skal sykle hjem til Åsane, om jeg rekker treningen kl 17:30 må jeg se på, men antar det går fint. Ellers blir det rolig jobb sykling på meg frem til fredag.

Ikke noe problem å trene på onsdag gutter. Det viktige nå er å få nok hvile og søvn. Selve ritt dagen blir det erfaringsmessig lite søvn, men det er ikke så veldig avgjørende så lenge man har ladet godt opp med hvile dagene før. Spis rikelig med pasta og ris og proteiner og ta med et par pakker med Maxim flytende glucose I tillegg til en energi bar eller et par bananer. Ha en liten vannflaske 0,5 på ryggen i tilfelle. Er svært spent på været. Etter B-V er det Temporitt den 16 juni for mitt vedkommende, det går på Osterøy. Etter det blir det vel smått med ritt og jeg tipper vi alle er da litt lei sykling....
Dersom vi ikke snakkes så får dere ha lykke til! Husk at noe av det viktigste er ofte å være på hugget og ikke slippe han foran dere, på den måten spares mest mulig krefter.
Rune