Klosterrittet 2009

Lørdag 15. august 2009: Regnet pøser ned over Totland. To lag med regntøy holder meg noenlunde tørr på overkroppen under oppvarmingen. Men oppvarming og oppvarming. De korte sykkelbuksene holder meg ikke akkurat varm i beina. Skulle ønske jeg i hvert fall hadde tatt de knelange. Starten er utsatt et kvarter på grunn av ekstra stor pågang av etteranmeldte.
Jeg har aldri syklet terrengritt før, men har testet løypen én gang. Jeg måtte forsikre meg om at det var mulig å sykle den med en lett hybridsykkel med karbongaffel. Tre runder i solskinn med Åsane CK. For anledningen hadde jeg skiftet ut de tynne gatedekkene med cyclocrossdekk: Continental Twister. Masse knaster, men litt smale i forhold til terrengsykkeldekk. De skjærer seg litt ned i de løse gruspartiene i utforbakkene. Ellers godt grep.
Runde 1: Jeg plasserer meg midt i feltet ved start. Ingen grunn til å la seg rive med opp den første bratte kneika og inn på første runden. Arrangørene har advart om knall og fall der. Men første runde handler om å finne plassen sin i rittet, så jeg gir gass i det bakkete terrenget, og forserer. Pulsen hamrer, og jeg hiver etter været.
Terrengritt er noe helt annet enn landeveisritt. Feltet splintres i løpet av de første kilometrene. Her er det hver mann for seg. Det beste man kan håpe på er å finne en rygg eller et bakhjul å holde mentalt fast i, men det er ingen fordeler å hente i å kjøre i samlet felt eller å kline seg for tett på rytteren foran. I terrenget er det som å kjøre bak en møkkaspreder. I de grusete utforbakkene får du øynene fylt opp av sand. Det svir og svir. I oppoverbakkene er det alltid et kjede som hopper av eller kiler seg på sykkelen foran.
Runde 2: Løpet pulserer hele tiden. Hybriden er knallgod på asfalten, tre tråkk på tungt gir så er jeg forbi tre stykker. Og i stigningene klatrer den så lett på tå. Men i utforbakkene og i terrenget sliter den. Det er som å kjøre med et pressluftbor mellom hendene. Drrrr. Det er litt slitsomt på hendene.
Jeg begynner å kjenne løypa nå, og finne de rette sporene i terrenget. Det er ikke alltid like lett, for på de verste stedene er den faste grusen gjemt under 15 centimeter med gjørme, og som fyller hele veibredden. Treffer du feil i gjørmehavet, er det nedi å gå. Svupp, svupp.
I bakken opp mot Totland blir jeg forbikjørt av en annen kar med hybrid og grønn anorakk. Jeg bestemmer meg for å henge meg på, og vi passerer flere på vei oppover, men så dabber det liksom litt av. Når jeg kjenner etter har jeg ikke ordentlig puls, så jeg gir på litt, passerer både den grønne anorakken og resten av feltet mitt, og får en luke.
Runde 3: Jeg sykler alene til Bontveit, men her begynner terrenget igjen. Før jeg er ute av skiløypene på Bontveit, er hele gjengen forbi meg igjen. Løpet pulserer. Noen er gode på terreng, andre er gode på asfalt. Bare synd det er så lite asfalt.
I løpet av bakkene opp til Totland har jeg kontakt igjen, men nå sliter jeg. To BCKere, dekket av drit, passer meg på toppen av bakken. De skal nok i mål. Det surkler i skoene mine, og jeg skal sykle én runde til.
Runde 4: Hendene holder på å falle av styret. Det går greit å knyte hendene rundt holkene, men da kan jeg jo ikke bremse. Jeg rister på den ene hånden, rister på den andre. Skulle tro jeg hadde revmatisme i knokene, så vondt gjør det når jeg retter ut fingrene for å nå bremsehendlene. Den siste turen gjennom skiløypa er en lidelse for hendene, spesielt på flatene og i nedoverbakkene. Drrrrrr. Førde CK som jeg løp forbi i bakken der skiløypene starter, passerer meg igjen oppå flaten. Jeg klarer ikke følge. Det er ganske frustrerende å kjenne at jeg sitter og kjører med hvilepuls, og likevel ikke kan kjøre fortere. I siste bakken opp mot Totland kommer jammen han i den grønne anorakken igjen, så jeg legger meg på bakhjulet hans nok en gang, men nå har jeg nok med å holde følge. Med den drahjelpen når jeg igjen både Førde CK og de andre kompisene.
Jeg har syklet 56 kilometer på 2:50:10. Det gir en snittfart på knapt 20 km/t. Toppfart på 61 km/t nedover grusveiene. De beste syklet på to timer og fem og et halvt minutt i år. De har nok ikke fiklet mye med bremsene i nedoverbakkene. Det var en våt, vond, men artig opplevelse. Jeg overlevde på hybriden, men skal jeg kjøre løpet igjen, vil jeg nok helst ha mer komfort mellom hendene.
Her er resultatlisten, og et fint bilde av en (fremdeles) glad mann, på vei mot andre rundepassering (tror jeg).

Alternativ jobbsykling

I serien "fine sykkelturer til radiomaster"

Den raskeste veien hjem fra jobb går ikke alltid langs den rette linjen, spesielt ikke når den rette linjen går gjennom Rundemanen. Vel, for å være ærlig så er det ikke helt sant at den rette linjen min går gjennom Rundemanen, men ville vært litt stilig hvis det var sånn. Ruten over Fløyen går imidlertid sånn noenlunde beint fra Minde til Eidsvågneset, og ingenting skal være uprøvd, spesielt ikke når man kan få litt skikkelig sykkeltrening ut av det.
Det hender ikke så sjelden at jeg sykler oppom Haukeland sykehus, gjennom Lappen og opp Fjellveien når jeg skal hjem fra Minde. Her er det ikke biltrafikk og ingen lyskryss, og Munkebotn-svingene ligger liksom naturlig til i løypen, som en liten kraftprøve mot slutten. Denne dagen fortsatte jeg imidlertid opp Ole Irgens vei mot Starefossen. Veien er ikke spesielt bratt, og det går an å holde et godt driv oppover til idrettsplassen på Skansemyren. Veien rundt idrettsplassen gir til og med en liten pust i bakken, men så begynner det å trekke seg til. De siste hårnålsvingene på veien opp fra Skansemyren kan få sving på åndedrettet, men med asfalt under hjulene blir det ikke verre heller.
Jeg må innrømme at jeg brukte litt tid på å roe pulsen etter den siste kneika opp til Skomakerdiket, som vel er den bratteste på denne turen, men veien videre innover Fløyfjellet er ganske grei å sykle. Jeg hadde egentlig bare tenkt å sykle om Brushytten og videre hjem til Eidsvåg og Næsset, det var jo jobbreise dette, men når jeg først var kommet så langt, så kunne jeg ikke dy meg for å ta en liten svipptur oppom Rundemanen, 568 moh. Her er det fast dekke under hjulene igjen, men temmelig bratt. Grus- og steinveien de siste hundre metrene opp til toppen er vel ikke akkurat laget for hybridsykler, og er like strevsom ned som opp. Men toppen er vel verd strevet, og gir pen utsikt til reisens endepunkter: både Minde og Eidsvåg.
Novise som jeg er på byfjellssykling, valgte jeg ikke bare feil retning på hele turen, men også feil rute fra Brushytten mot Munkebotn: jeg kjørte Stemmedalen og over demningen, før jeg svingte til høyre og opp til Storevatnet (der Stolzen kommer opp), og derfra videre ned mot Munkebotn. Begge sider av demningen er nok best egnet for sykkelakrobater. Kort sagt: jeg måtte nedi med en fot her og der. På veien fra Storevatnet ned mot Munkebotn er det også mer snakk om å holde seg på hjulene enn å få vind i håret. Den er garantert morsommere andre veien, og nedi bakken traff jeg nettopp de som hadde skjønt hvilken vei det er best å sykle – MTB-gjengen fra Åsane CK på mandagstrening.
Det tok meg en halvtime å nå Brushytten, og kanskje kunne jeg nådd hjem innenfor en time om ikke jeg hadde fått lyst på litt ekstra fjelltur i finværet. Den tilnærmet rette linjen ga meg altså nesten dobbelt så lang jobbreisetid som vanlig, men hvis jeg sammenligner med bussen, så er det vel ikke så verst? Og det var en fin tur. Men neste gang sykler jeg nok heller til jobb, og får litt vind i håret på asfaltveien ned fra Fløyen.
Minde (for enden av stien, øverst) ... og Eidsvåg (rett over hjelmen, nederst)

Stavangers Mont Ventoux....

Etter å ha fått hus på Sola, så startet jakten på en treningsløype. Jeg har skrevet tidligere om tur på Jæren. Det er fint her nede, men et problem. Jæren er flat. Man får ikke 95% i puls og blodsmak av det. Måtte finne noe bedre. Den beste bakken i området er nok opp fra Høle (for de som er kjent). Så etter litt diskusjon med senior, så har nok treningsturen kommet på plass. Jeg hadde en test av ruten i går, og den skal gjøre jobben den.

Alle som så Tour de France må ha fått med seg Mont Ventoux.I Stavanger finner vi dette:

Likheten er jo slående. Dette er altså Ullandhaugstårnet. Det er bare en liten detalj som egentlig ikke trengs å nevne. Mont Ventoux er 1909 meter over havet, Ullanhaug er 135 meter over havet. Men det ser jo tøft ut...

Jeg brukte tipset fra senior og tok veien gjennom fra Granneskrossen mot skøytebanen. For å komme til tårnet tok jeg ullandhaugsbakken. Dette er en bakke på ca. 100-150 meter som er svært bratt. Jeg måtte stå i første gir for å komme opp. Fra tårnet gikk det ned til Granneskrossen igjen, via universitetet. Det er her treningmulighetene ligger. Her kan en sykle bakken opp i byggefeltet og ta hovedveien ned igjen. Dette er nok et bra intervall opplegg. Litt som Munkebakken...

Så hvis noen skulle forville seg til Stavanger med sykkel, så arbeides det for tiden flittig med å finne treningsturer ;)