Med en førstereistid Bergen–Voss fra fjoråret på under 6 timer (5:58 for å være presis), var det nesten som en vits at jeg satte som mål å komme under 5 timer neste gang (ved nærmere undersøkelse ser jeg vitsen var fremsatt i en e-post til en Eidsvåg-sambygding allerede 2 dager etter rittet). Da jeg fikk sjansen til å melde meg på Åsanes 4:48-gruppe i januar, tenkte jeg vel helst at det var å strekke strikken litt langt. Men jeg hadde jo skjønt såpass at det ikke var en sjanse i verden for at jeg skulle komme inn under fem, hvis ikke jeg satt i et felt som hadde det som mål. Så jeg tok sjansen.
4:48-feltet startet tolv på syv fra Arenum i Solheimsviken. Ikke før var vi rullet gjennom startportalen før jeg fikk deja vu fra treningsturen med feltet i Nordhordland i mai, da jeg slet ut et sett nye bremseklosser, og hulet ut felgene på Aksium-hjulene mine. Bye, bye, Aksium! Aldri før hadde jeg hengt sånn på bremsene på en treningstur. Og nå var det om igjen. Folk bremset i oppoverbakke. Det gikk i rykk og napp. Vi var så vidt kommet ut på Fjøsangerveien da jeg hørte det første klasket i asfalten bak meg.
I feltet satt nok noen som skulle «være med et stykke», noen eventyrere som skulle se hvor langt det bar og en hel del som gjorde livet i rullen surt. Det ble klart etter hvert at det var livsfarlig å slippe seg for langt bak i transportrekken. For det første var det langt fra alle som så det som sin plikt å ta tørn i fartsholderrekken. For det andre sprakk feltet rett som det var. Første gang jeg måtte jobbe hardt for å taue inn feltet, var etter Nesttunbakken. Plutselig var det en svær luke. Etter det begynte jeg å bli mer påpasselig med hvor jeg lå, men i Ålvik skjedde det igjen: En buss hadde stoppet i en trang passasje, halve feltet bremset opp og så var det gjort. Jeg skjønte raskt at den inntauingsjobben måtte jeg gjøre selv, og kreftene holdt så vidt.
Rullekjøringen var på det nærmeste oppgitt etter Norheimsund. Det fungerte rett og slett dårlig langs fjorden. Fartsholderrekken tømte seg gang på gang. Få ville jobbe, og folk lurte seg over i transportrekken så snart de så sitt snitt. I Kvanndal startet vi forbikjøringen av feltet før oss, og det var bra det ikke var biler imot på strekningen inn mot Granvin. Men vi utvekslet nok litt folk med den gruppen, og innover mot Skjervet gikk det litt bedre.
Da Skjervet kom, hadde kapteinene orden på skjemaet, og satte tempoet på ca 16 km/t opp bakken. Da var jeg glad for intervalltreningen min i Munkebotn, og holdt hjulet på Arne og Arne og Knut fra Åsane CK, og tre-fire stykker til, mens resten av 4:48-feltet sakket ubønnhørlig akterut. Vel over toppen gikk vi rett over i en ordentlig rulle, og nå fungerte den! Vi braste forbi den ene gruppen etter den andre i nesten 40 km/t. Men vi plukket også opp ymse vrakgods langs veien, og etter hvert som rullen vokste, fikk den tilbake litt av preget den hadde hatt langs Hardangerfjorden, med mange som ikke ville eller kunne jobbe, men gjerne ville henge på til mål.
Og til mål kom vi, to minutter etter skjema. Det var de to minuttene vi ventet på grønt lys i Tokagjelet, mente Arne og Arne. Selv er jeg full av beundring over at de to kapteinene kunne kjøre, i hvert fall deler av et felt på 80 personer, i mål så presist etter skjema. Og selv er jeg godt fornøyd. Jeg har en ordentlig pers å jobbe med til neste år, men å forbedre med over en time gjør jeg nok ikke flere ganger. Skal vi våge å si ti minutter?
mandag 8. juni 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Rullen fra Helvete er nok et rett ord.
SvarSlettEn rulle som ikke blir styrt og hvor folk hopper fra farsrekken til hvilerekken og fra hvilerekken til farsrekken kan ikke bli bra.
Det var pressisert at kjedekjøringsregler skulle holdes, dette ble ikke gjort.
Desverre var det veldig tydelig i starten at Åsane syklister hoppet fra hvilerekke til fartsrekke for å holde seg langt fremme i feltet. Som en BCK'er sa: Er Åsane folk fredet for å kjøre skikkelig siden de "eier" feltet?
Det var folk fra mange klubber som var meget skeptisk til hvordan Åsane kjørte, hørte kommentarer fra Arna og Askøy syklister.
Ingen snakking i feltet og alle kjørte for seg selv.
Tragisk
Kapteinene skal imidlertid ha skryt for at skjema ble holdt og at det ble kjørt på en rekke ned fra Kvamskogen
Jeg slenger meg på denne tråden idet det med all tydelighet var slik at mye tid og krefter gikk tapt på at rullen ikke fungerte. Å få en til en rulle på 80 mann er nesten ikke mulig, og kanskje en ved neste korsvei bør vurdere å dele en så stor gruppe. DEt er naturligvis beundringsverdig at noen frivillig tar på seg kapteinsansvaret for disse puljene, men samtidig så kan en ikke unngå å bemerke er par forhold. Det ene er at det med fordel kunne vært brukt mer energi underveis på å rettlede de som ikke holdt rekkene sine, dernest så er det helt tydelig at feltet sovnet mellom Gulbotn og Kvamskogen, og at man ikke voknet igjen før neste feltet innhentet oss ved Øystese. Forøvrig var Arne og Arne i gruppe 2 fra 4:48 feltet....det var et par grønne menn som snek seg inn litt foran etter å ha stukket i Skjervet
SvarSlett