Alpe d'Huez på norsk, 1400 m rett opp

Alpe d'Huez på norsk, 1400 m rett opp
Sognefjordcupen (fotballcup for 12-13-14 åringer fra hele Vestlandet) kan brukes til så mangt, blant annet til sykkelsightseeing i Sogn. Jeg hadde på forhånd sjekket gode ruter med Sogn CK, men det som fenget interessen mest var Sognefjellet, kåret til en av verdens ti vakreste sykkelruter av The Guardian (http://www.guardian.co.uk/travel/2007/jan/02/top10.cycling), og med 1400 meter stigning over ca 15 km fra Fortun, innerst i Sogn. Frisk og freidig planla jeg å sykle turen fra Hafslo og tilbake samme vei, etter siste fotballkamp lørdag ettermiddag. Det ville gitt meg en fin 130 km-tur, fin lengde for en som er vant til «flate» Bergensveier. Men det var kanskje heldig at fotballforeldrene hadde planlagt grilling og bading i Solvorn på lørdag ettermiddagen, for gradestokken viste over 30 grader i skyggen. Ikke noe bra sykkelvær. Så jeg bestemte meg i stedet for å kjøre til Skjolden etter å ha spist og kjølt meg ned i sjøen (du kan drikke sjøen i Sogn, forresten), parkere bilen ved stranda, og sykle derfra: 5 km flat oppvarmingsvei til Fortun, så rett til værs. Sikkert mye svalere i kveldingen, tenkte jeg.
Nei, nei, nei, det var ikke mye svalere i kveldingen. I halv sju-tida på kvelden sto sola i 90 graders vinkel på Fortun-bakkene. De var gode og varme, for å si det forsiktig. Men jeg la ut i friskt Munkebotn-tempo opp de moderate hårnålsvingene fra Fortun (8 % sa veiskiltet på vei ned igjen, akkurat sånn at du slipper å bremse, annet enn i svingene). Ambisjonen om å holde ca 15 km/t holdt akkurat opp til veien «flatet ut» ved de første gardene oppi lia. Der kunne jeg bøtte innpå drikke uten å miste for mye fart. Men nå ble det bratt, og snart var farten så lav at fluene begynte å sette seg på meg. Men du bruker ikke akkurat energi på å vifte vekk fluer når pulsen sviver omkring 95 % av makspuls halvannen time til ende. Slipper du styret, synker farten. Derfor er det ikke noe pop å måtte gripe etter flaska heller. Men det er man jo nødt til av og til, selv om det ikke er lett å drikke heller oppunder makspuls.
Veien holder jevn stigning (10 % ifølge veiskiltene, men jeg skal vedde på at dette er brattere enn Gullbotn), helt opp til den bikker over kanten til Turtagrø-dalen. Der, akkurat når du skimter turisthytta langt der oppe, flater veien ut i ti meter, ja sykkelen ruller faktisk litt av seg selv et par sekunder. Jeg drakk og jeg drakk. Men så var det på an igjen. Minst like bratt og jevn stigning, forbi Turtagrø. Ved 1000 moh-merket kom den første velsignede fjellbrisen, og noen svale fjellskjæringer som skygget litt for sola. Puh! Ved 1100 moh-merket var det tegn til at stigningen ville bli litt mer variert. Jeg smilte blidt til bobilturistene som spiste kveldsmaten i det fri. Etter 1200 moh-merket var det til og med unnabakke, før stigningen tok til igjen. De lange flate og jevnt stigende fjellviddene som jeg lengtet etter og trodde jeg hadde sett på kartet, kom ikke. I starten var det sjarmerende å se skyggen sin i snøfonnene. Etter hvert var unnabakkene bare kalde, og de påfølgende stigningene bare brattere enn før. Da jeg nådde 1400 moh-merket stoppet jeg. Ja, jeg hadde tenkt å sykle til Sognefjellshytta, men klokka var blitt over åtte, det var 4 km igjen, jeg var i 1400 meters høyde, og jeg så på utsikten at veien over Sognefjellet bare var en eneste lang berg og dalbane, og at de lange flate fjellviddene aldri ville komme. En annen gang.
Jeg syklet hele veien opp uten stopp, og jeg var i det minste aldri under 9 km/t (det er egentlig ikke mulig å sykle stort langsommere på en racersykkel). Vel med ett unntak, da jeg bare måtte av sykkelen og vanne en veldig tørr gresstust i veikanten. Jeg brukte en og en halv time til 1300 moh-merket, der pulsen endelig falt et hakk. Under Bergen–Voss fikk jeg aldri begynt på den andre litersflasken. I løpet av halvannen time i Fortun-bakken var to liter vekke.
Selv om sola brant på toppene, var det kaldt å sette utfor igjen. Jeg kjente gufset fra de tidligere så sjarmerende snøfonnene og islagte vannene, helt til varmen fra dalen slo imot meg ved ca 1000 moh. Men da var også sola vekke. Hele dalen lå i skygge. Jeg slapp sykkelen så fort jeg turde på de ujevne veiene. Fluene klasket mot brillene nedover de bratte liene. Gresset var grønt, og den flate veien fra Fortun til Skjolden var unnabakke når det kom til stykket. Hvor feil kan man ta? 54,4 km var tilbakelagt på 2 timer og 38 minutt. 2312 kcal brent opp. Jeg vasset ut i sjøen i sykkelshorts, og var litt glad for at bilen sto i Skjolden og ikke på Hafslo.
Nå skjønner jeg litt hva de sliter med i Tour de France. Men husk at opp Alpe d'Huez sykler de «bare» 1120 høydemeter.

Temporitt

Er i Lofoten nå på en rorbu og har ikke mye tid til disposisjon før festmiddagen på Svolværs nyeste og trolig beste restaurant (åpner kl 20 i kveld!!). Har akkurat hørt et kolossalt imponerende fordrag av tusen kunstneren Jan Vincent Johannessen ("Kunsten å Leve")- den mannen bør oppleves dersom dere får muligheten en gang.

Så til temporittet:
Var en grei opplevelse for oss tre som ikke har erfaring med sånt fra tidligere. Arne Aadland, Anders Finne og meg selv. Vi hadde alle montert tempobøyler på sykkelen, men dette var da det eneste ekstra utstyret vi hadde. Jeg kjente søndagens ritt godt i spesielt baken og oppdaget nye muskelgrupper der bak da rittet var slutt. Vi kom inn på 55 minutter og kune gjerne kjørt litt mer på i spes. nedoverbakkene. Det er muligens bedre å ikke skifte så ofte plass nedover for da går mye bort i selve skiftet. Øverland, Matland og Larsen kom inn på 48:37 og var overlegne. Rittet var et fint arrangement og Åsane Cycle klubbs ildsjeler gjorde som vanlig en god jobb.

Turrapport fra Jæren

Hadde meg en fin tur nedover Jæren i går: http://www.bikemap.net/route/216480 . Ganske grei den denne nettsiden. Bruker den en del for å planlegge turer. www.mapmyride.com er også et alternativ. Der tror jeg BCK folk har lagt inn en del ruter i Bergen, men jeg synes den er litt rotete. Men turen min ja. Jeg gikk på en liten tabbe som jeg nok ikke er den første som har gjort. I går var der vind fra nordvest. Minst kuling... Som ruten viser så syklet jeg sørover langs kysten. Der er det england neste og rett til havs. Så det blåste. I ryggen. Dæven det gikk fort. Holdt 45 på slettene uten å bruke særlig mye krefter. Så jeg må nok si at jeg havnet noe lenger sør enn det som var planen... Det var tøft nordover. Jæren er flat, så der tar vinden. Men været og turen var glimrende. Hvis dere forviller dere sørover noen gang, så ta med sykkelen. Kanskje ikke de enorme bakkene, men masse fine veier å sykle på.

Flysykkel

Sykle til Flesland? Hvorfor skulle det være så utenkelig? Jeg sykler jo til jobb. Det slo meg da det ble klart at den lettvinte løsningen med bilen ikke var tilgjengelig den neste dagen, og jeg begynte å grue meg til å stå tidlig opp, vente på en forblåst bussholdeplass og tilbringe en uendelig time, uten å røre på meg, først på den gule bussen, så på den hvite. Og så redselen for at bussene ikke skulle korrespondere, da. Jeg kunne vel sykle?

Søket på Gule sider viste 28 km fra Eidsvågneset til Flesland, kanskje vel en time i frisk luft i rolig tempo? Den hyggelige damen i telefonen på Servicesenteret på Flesland, ble litt lattermild da jeg lurte på om det kunne være en garderobe for svette syklister der ute. Om jeg var ansatt? Det var ingen garderober, nei, og langt mindre en dusj. Men om jeg gikk opp i tredje etasje, over sikkerhetskontrollen og lengst inn til høyre ved "De 7 fjell" (konferanselokalet), så var det noen toaletter der oppe som det var lite trafikk på, og der kunne det gjerne gå an å skifte, mente hun. Bagasjeoppbevaring er det også, men ingen dusj. Og sykkelparkeringen var for ansatte, men om jeg snakket pent med noen av EuroPark-folkene, så ville de kanskje låse meg inn.

Jeg kunne selvfølgelig ikke dy meg for å prøve. Det er god sykkelsti hele veien, ja det vil si, nesten hele veien, for fra Telenorbygget på Sandsli opphører all sykkelvei, ja all veiskulder blir vekke, for her har ingen noensinne forestilt seg at noen kunne finne på å sykle, enn si spasere. Her er det bare biler og hjort som rår. Det er hard trafikk på strekningen en tidlig morgenstund, og fartsgrensen er 70. Det er ingen steder å gjemme seg for verken hjort eller syklister. Men strekket er heldigvis kort. Her er det bare å legge seg midt i veien, og ta imot ukvemsordene fra drosjesjåfører med dårlig tid.

Jeg så ingen EuroPark-folk, og låste sykkelen til en stålbjelke utenfor sykkelparkeringen i første etasje på parkeringshuset. Jeg var ikke helt rolig da jeg gikk fra de nye American Classic-hjulene mine, men det er vel ingen som stjeler sykler på Flesland? Klakk, klakk gjennom avgangshallen. Her har ingen sett en syklist før. Det er som å trampe inn i leiren til en urbefolknings-stamme i Amazonas. «Garderoben» gjorde nytten, direkte bekvemt var det ikke, men snart så jeg ut som en helt vanlig, litt svett mann, og kunne sende en sekk med dampende sykkeltøy, sykkelsko, sykkelhjelm og en banan gjennom sikkerhetskontrollen. Ja, og en tynn dokumentmappe.

Heldigvis hadde jeg tørkemuligheter etter arbeidstid i Stavanger, og kunne glede meg til en ny frisk treningsøkt utpå kvelden. Ingen stjeler verken sykler eller drikkeflasker eller sykkelpumper på Flesland, ikke denne dagen i hvert fall, og når jeg la bredsiden til, var jeg hjemme på under en time, til tross for nordavinden.
Flysykkel til Flesland er slett ikke noe dårlig alternativ. En times trening i hver ende av arbeidsdagen er topp, og dessuten tar det ikke lenger tid enn bussen, Ikke fra Eidsvågneset i hvert fall.

Men opplegget har noen begrensninger:
- Hvis du MÅ stille i en strøken dress, blir ryggsekken fort for knapp
- Hvis du MÅ ha med PC eller annet utstyr, likeså
- Hvis du ikke har tørkemuligheter, bør du ha med ekstra sett sykkeltøy i sekken til hjemturen
Lykke til!

Våganipen Rundt 2009

Flott ritt i Fusa søndagen, Våganipen Rundt, 82 km.
Kun 43 deltakende. Transportetappe inn til Mundheim da det gjenstod vel en mil. Her ble det kjørt voldsomt og jeg klarte såvidt å henge med den 3 (?) km lange bakken. På toppen gikk det fint bortover, kraftig nedover også begynte den legendariske Bjørndalsbakken, den er bratt og den er et par km lang og den er JÆVLIG tung. Vi var da 8 syklister igjen. Gav alt jeg maktet opp der, kunne ikke stå og sykle fordi beina var nesten ødelagte. 4 stykker i tetgruppen, deriblant et par fra BCK og Fredrik Olsen fra Åsane stakk halvveis og jeg tok igjen 3 stykker og kom inn på en fin 5 plass, ca 20 sek bak Ove Matland og andre B-V vinnere. Var totalt knust og hadde nok over 210 i puls. Styrke og trøtthetsmessig kunne ikke dette sammenlignes med B-V for min del, var nok 50% mer sliten her i Fusa. Kjenner det enda i lårene og i kveld er det temporitt på Osterøy- tenker det blir det siste på en stund.... Men til neste år forventer jeg flere enn 4 fra Åsane på dette fine rittet.

God tid etter Bergen-Voss? Hva med en bok i sommervarmen?

Den nederlandske amatørsyklisten Tim Krabbé har skrevet en bok som kan anbefales på det varmeste. Han startet sykkelkarrieren som 29-åring, men rakk likevel å delta i mer enn hele 300 turritt. Ett av disse rittene beskrives nærmest meter for meter i denne boken, krydert med gode historier om sykkelhistoriens store navn. Jeg har den i bokhyllen, om noen vil låne den...Kan også kjøpes på f.eks. Haugen Bok for kr 99.

Forlagets (Arneberg) omtale:

Forfatteren Tim Krabbé er oppslukt av omfangsrike og omfattende sykkelritt. Han er selve sykkelrytteren! Han vet hva han skriver om; som en situasjonell biografi. Denne lille romanen rommer en idrettslig, om enn tidskonsumerende og smertefull, oppmuntringsopplevelse. Og her bistår de legendariske syklistene: Cappo, i hans aller mest sårbare øyeblikk; Hinault, i hans ultimate anstrengelser - med støtte fra Anquetil og Merckx, som (angivelig) med stive blikk, jaget over brostein på jakten etter seier på sykkel. Sykkelrytteren skildrer hvordan hjernen leder og villeder kroppen - og foreslår at viljen alene kan skape illusjonen om å fly. De Renner, Tim Krabbé, beskriver den bølgende franske landsbygda i lys av melkesyreslit - og det er vakkert, insisterer han, selv om Reilhan fra Nimes er først i mål. Levert av © DnBB AS

Øvrebekk-er på tur til Voss

Jeg og senior hadde start fra Arenum kl. 8.16. I fjord mistet vi gruppen før vi var på fjøsangerveien, så i år hadde jeg hatt litt "pep-talk" med senior om at vi skulle være litt mer ivrige. Det var ikke noe problem i år. Med et tempo som hadde holdt lenger enn til Moskva ble vi liggende i front. Det var en del rot i starten, men det sprakk fort opp så det ble nå et forsøk på rulle med ca. 15 mann. I den bratte bakken ned under jernbanen på Hardangerveien var plutselig min far borte. Jeg snudde og syklet tilbake. Han hadde mistet hele pedalen... Da forsvant puljen og litt av ambisjoner om tiden.

Etterhvert ble vi tatt igjen av fronten av puljen bak oss. Der fikk vi kjørt litt rulle, og holdt dem greit opp Gulbotn. Men her måtte vi legge inn ikke planlagt stopp for å få hjelp til å fikse pedalen. Her kan det virke som Kari freste forbi oss. Bra jobbet. Ned fra Gulbotn havnet vi i den ulykken som Kari skrev om. Det så ikke bra ut og var fult kaos. Satt en støkker i meg den, så forstør godt Kari der.

Inn mot Kvamskogen tok vi igjen en del folk, men vi ble mer draende på dem enn at det ble et samarbeid. Det plaget litt.. Ned Kvamskogen fikk bremsene jobbe godt. Etter lysene var det kø helt ned. Det gikk mye ekstra tid her. Så tok vi igjen noen flere, men ikke noe samarbeid her heller. Så det ble for det meste jeg som dro på senior eller motsatt. Skjervet gikk egentilig greit. Kunne nok brukt mer krefter tidligere, men var redd for ikke å ha nok igjen. Tok ut det siste ned bakkene. På tross av lite puljekjøring må jeg si at det var en flott tur. Kan ikke klage på været iallefall ;)

Bergen - Voss 2009 - à la Engeli

I kjølvannet av tre velskrevne innlegg fra Kari, Dag og Rune, med tilhørende kommentarer, kommer nå min beretning fra touren til Voss.

Prolog

Jeg, en småtung middelaldrende mann på 34 år, som i fjor, ved en tilfeldighet, veltet inn i sykkelsporten med armer, bein, hud, hår og en nyinnkjøpt hybridsykkel, har i år avansert til amatørsyklist - med en fullblods racer, klubbmedlemskap i ÅCK, 190 mil med trening og 4 ferske turritt på merittlisten. Nå var det meste klart for årets høydepunkt på sykkelen, Bergen-Voss. Min gode nabo Odd Carlsen og jeg fikk plass i en pulje med forventet tid på 7:00 til 7:30 Greit nok, tenkte jeg da, men etter at rittledelsen åpnet for puljebytte, fant vi ledig plass i den siste 5.30-6.00-puljen. Vi bestemte oss for å satse.

Timen før start

Kl 6.00 er det opp igjen etter knappe 4,5 timer med søvn. Frokost: 4 skiver med mors hjemmelagde rabarbrasyltetøy, ett glass melk og en liten espresso for å få kroppen i sving. Min søster, Kari, som også skal til Voss har overnattet og vi hiver oss i sykkelbunaden. Med på dagens tur er 3 liter med sportsdrikk og 6 sportbarer fra Maxim. Utenfor møter vi Odd og vi triller rolig ned fra Hødden til startområdet ved Arenum Messesenter. Etter en siste vannlating i hekken, tar vi oppstilling i startgropen. Der treffer jeg overraskende på en gammel kjenning, Håvard Høieggen, som også skal til Voss.

Lars og Odd, like før start

Lars og Kari, like før start

Start. Lørdag 6. juni. 07:40

Til Trengereid i Bergen-Moskva tempo

Gruppen startet kl 07:40 og vi var ca 80 mann på startstreken. Turen begynte veldig rolig oppover Fjøsangerveien og det ble ganske raskt klart for meg at 6 timer ikke var innen rekkevidde i dette Bergen-Moskva-tempoet. En erfaren feltsyklist dukket frem på oppløpssiden og messet høylytt om verdien av å sette inn en lås i rullen. De som mente at de kunne være med å dra lasset, fikk være fremme i rullen og de andre fikk henge på halen (slik Kåre beskrev det i en kommentar til et annet innlegg). Dette opplegget er kanskje den beste måten å få 80 mennesker raskest mulig fremover, men som ivrig syklist i sitt livs form, ble dette rett og slett for tregt. Jeg angrer bittert på at jeg ikke rykket avgårde tidligere og fikk med meg de 10 - 20 beste i gruppen. Vel vel.

Idiotisk sted å tisse

Like før Trengereid måtte jeg i grøften for å tisse og valgte dessverre et helt idiotisk sted å gjøre det på. Jeg måtte trø som en hest etterpå og først etter 5-6 minutter nådde jeg igjen bakerste del av feltet, helt inne ved foten av Gulfjellet, utslitt etter den harde tempoetappen. Jeg peste på oppover og det eneste jeg hadde i tankene var å nå igjen tetgruppen. Det klarte jeg heldigvis, men først etter å ha syklet alene gjennom tunnelene nedover og et godt stykke videre innover flaten. Jeg skulle nok hørt på deg, Rune, som senest på onsdag, påsto at det eneste gode stedet man kan tisse på vei til Voss er et par hundre meter opp i Trengereidsbakken, gitt at du har klart å skaffe deg et lite forsprang til feltet. Du har nok rett i det.


Det gode liv i tetgruppen
Vi var nå et mye mindre felt, farten var høyere og det ble syklet mye bedre enn inn mot Gulfjellet. Gryende optimisme. Vi syklet sammen oppover mot Kvamskogen og en 10-15 av oss holdt sammen videre inn til Skjervet. Vi passerte en rekke felt innover, noen nye syklister hang seg på og noen falt fra. - Noe av det kjekkeste i denne sporten er faktisk å ligge i et felt som koster forbi et litt tregere felt. Stor glede.

Skjervet, ikke akkurat en sprekk, men...
88 kilo syklist, 10 kilo sykkel og 2 kg med duppeditter, mat og drikke ble litt for mye å drasse på oppover Skjervet. Allerede etter første sving fikk jeg atter en gang (i år) oppleve at bakkesykling ikke er min sterkeste side og at gruppen jeg hadde syklet med fra Gulfjellet forsvant oppover fjellsiden.

Mot mål i ensom majestet
I den siste delen av rittet er jeg nokså alene. Jeg passerer en 15-20 syklister innover mot mål, men ingen som kan bidra med noe som helst. Et par gamle gubber fra BCK bruker meg en stund som trekkdyr. Jeg må dessverre dra det i land alene, men havner til slutt i mål på 5.15.54. Fornøyd med en godkjent debut. Tetgruppen i min startpulje hadde da vært i mål i ca 4 minutter.

I Mål

Det er veldig godt å være i mål. Jeg ser familien min på sidelinjen med en ekstra fornøyd mor, klar til å fore meg intravenøst med kaffe og tebrød, straks jeg får av hjelmen. Men jeg må vente litt med det. Først må jeg oppsøke Essoen og kvittere ut den siste middagen fra dagen før. Den har lagt og tirret helt siden Norheimsund. Fred. Vi blir stående en god stund i målområdet for å se etter venner og kjente. Først kommer Håvard på 6.01, deretter Kari på 6.24, så Odd på 6.48 og til sist Gaute og Svend Øvrebekk på henholdsvis 6.32 og 6.34.

Gaute Øvrebekk i mål sammen med senior Øvrebekk

Odd - tøffe tak

Odd fikk ikke den oppkjøringen han så for seg den dagen han meldte seg på Bergen-Voss 2009. Før rittet hadde han faktisk ikke mer enn én treningstur - på tre mil, noen uker i forveien. Da er det ikke så rart at det begynner å dra seg til opp mot Gulfjellet. Turen videre ble mye tyngre enn ventet og han var godt sliten etter målgang - noe bildet under beskriver ganske godt. Tid: 6:48. Hææælvete. Aldri mer.

Voss. Takk for nå - godt å komme hjem

Bergen- Voss 2009 - À la Engeli . The geek edition
Jeg har lagt ut hele seansen på Garmin Connect. Her kan de spesielt interesserte (Dag) kjøre gjennom rittet og studere, kart, løype, fart, puls og stigning i minste detalj. Vel bekomme.

Epilog- Mer intervall, mindre dessert, under 4:50?

Neste år er målsetningen å komme i mål på under 4:50, slik Dag Grønnestad og flere andre fra ÅCK, klarte det under finslepen kommando av de to to kapteinene Arne og Arne. Det skal jeg klare med å bruke litt mer tid på intervalltrening og litt mindre tid til dessert. Den som sykler får se.

Vel overstått

Gratulerer til Kari og Dag, dette gikk jo fint! Vet ikke hvordan det gikk med Dag, men regner med det gikk godt.
Er hjertens enig i dine innvendinger Dag, for manglende rulle og tulle kjøring og jeg kan forsikre deg om at det jamen ikke bare var i denne puljen det ble kjørt idiotisk. Du kunne godt ha sendt dete innlegget ditt til BCK også eller ÅCK. Det var godt skrevet. I Pulje 3 som jeg dessverre befant meg i var det håpløst og jeg skjønte allerede inne i Samnanger at dette aldri kom til å gå under 4:30. Å bremse i oppoverbakke er ikke gøy, Dag, helt enig. Jeg ønsket å rulle inn i noen slakke småbakker, men ble konsekvent stemt ned, da skulle det låses i under 20 km/t. Amatører og kyllinger. Jeg var i storslag, og det var det jamen mange andre som ikke var og når vi hele tiden skulle ha med oss alt daukjøttet helt inn til Skjervet må det jo gå galt. På Kvamskogen lå vi ann til 4:45 ca. Fra Skjervet hadde jeg og 10 andre fått nok og dro til og parkerte de andre der de hørte hjemme. Fra siste mellomtid og til mål hadde vi endelig turens første skikkelige rulle og da gikk det i over 42 km/t. Vi kjørte så godt det var mulig å kjøre da. Jeg og en annen dro litt ekstra helt på slutten og vant puljen på 4:32,57, og uten å overdrive er jeg 110% sikker på at jeg skulle klart minst 13 min kjappere idag hadde andre også villet mer. Nei, det er kun en ting å gjøre gutter og jenter, skal man være sikker på å komme i skikkelige puljer må man sikte mot toppen i Pulje 1. Også i Pulje 2 var det svært rykkete hørte jeg. Veldig hyggelig at det var Fredrik Olsen Fra Åsane som vant på 4:15 og imponerende at hun fra Bømlo kom inn på 4:17 (selv om hun slapp å dra da). Ble ganske oppgitt over at det er så mange gratis passasjerer med i gruppen og at de ikke kan rulle kjøring, må jo bare prøve å glemme det, men bedre forhold skal man leite lenge etter. Ett år til neste mulighet...
Husk trening fremover!

4:48, og en rulle fra helvete...

Med en førstereistid Bergen–Voss fra fjoråret på under 6 timer (5:58 for å være presis), var det nesten som en vits at jeg satte som mål å komme under 5 timer neste gang (ved nærmere undersøkelse ser jeg vitsen var fremsatt i en e-post til en Eidsvåg-sambygding allerede 2 dager etter rittet). Da jeg fikk sjansen til å melde meg på Åsanes 4:48-gruppe i januar, tenkte jeg vel helst at det var å strekke strikken litt langt. Men jeg hadde jo skjønt såpass at det ikke var en sjanse i verden for at jeg skulle komme inn under fem, hvis ikke jeg satt i et felt som hadde det som mål. Så jeg tok sjansen.
4:48-feltet startet tolv på syv fra Arenum i Solheimsviken. Ikke før var vi rullet gjennom startportalen før jeg fikk deja vu fra treningsturen med feltet i Nordhordland i mai, da jeg slet ut et sett nye bremseklosser, og hulet ut felgene på Aksium-hjulene mine. Bye, bye, Aksium! Aldri før hadde jeg hengt sånn på bremsene på en treningstur. Og nå var det om igjen. Folk bremset i oppoverbakke. Det gikk i rykk og napp. Vi var så vidt kommet ut på Fjøsangerveien da jeg hørte det første klasket i asfalten bak meg.
I feltet satt nok noen som skulle «være med et stykke», noen eventyrere som skulle se hvor langt det bar og en hel del som gjorde livet i rullen surt. Det ble klart etter hvert at det var livsfarlig å slippe seg for langt bak i transportrekken. For det første var det langt fra alle som så det som sin plikt å ta tørn i fartsholderrekken. For det andre sprakk feltet rett som det var. Første gang jeg måtte jobbe hardt for å taue inn feltet, var etter Nesttunbakken. Plutselig var det en svær luke. Etter det begynte jeg å bli mer påpasselig med hvor jeg lå, men i Ålvik skjedde det igjen: En buss hadde stoppet i en trang passasje, halve feltet bremset opp og så var det gjort. Jeg skjønte raskt at den inntauingsjobben måtte jeg gjøre selv, og kreftene holdt så vidt.
Rullekjøringen var på det nærmeste oppgitt etter Norheimsund. Det fungerte rett og slett dårlig langs fjorden. Fartsholderrekken tømte seg gang på gang. Få ville jobbe, og folk lurte seg over i transportrekken så snart de så sitt snitt. I Kvanndal startet vi forbikjøringen av feltet før oss, og det var bra det ikke var biler imot på strekningen inn mot Granvin. Men vi utvekslet nok litt folk med den gruppen, og innover mot Skjervet gikk det litt bedre.
Da Skjervet kom, hadde kapteinene orden på skjemaet, og satte tempoet på ca 16 km/t opp bakken. Da var jeg glad for intervalltreningen min i Munkebotn, og holdt hjulet på Arne og Arne og Knut fra Åsane CK, og tre-fire stykker til, mens resten av 4:48-feltet sakket ubønnhørlig akterut. Vel over toppen gikk vi rett over i en ordentlig rulle, og nå fungerte den! Vi braste forbi den ene gruppen etter den andre i nesten 40 km/t. Men vi plukket også opp ymse vrakgods langs veien, og etter hvert som rullen vokste, fikk den tilbake litt av preget den hadde hatt langs Hardangerfjorden, med mange som ikke ville eller kunne jobbe, men gjerne ville henge på til mål.
Og til mål kom vi, to minutter etter skjema. Det var de to minuttene vi ventet på grønt lys i Tokagjelet, mente Arne og Arne. Selv er jeg full av beundring over at de to kapteinene kunne kjøre, i hvert fall deler av et felt på 80 personer, i mål så presist etter skjema. Og selv er jeg godt fornøyd. Jeg har en ordentlig pers å jobbe med til neste år, men å forbedre med over en time gjør jeg nok ikke flere ganger. Skal vi våge å si ti minutter?

Bergen-Voss overstått!

Fekk lang tid til å grua meg på då eg stod og venta i omlag ein time nede ved Arenum laurdags morgon. Kvelden før hadde eg kome på at å faktisk ha med seg ekstra slange og pumpe ikkje hadde vore så dumt likevel, men då eg dei ikkje hadde til salgs fleire "førstehjelps"-kit der nede, vart eg lettare nervøs!

Starten gjekk omsider kl 08:24. Det vart fort etablert to lange rekker, utan noke rulle ifront, men tempoet var fint fordet. Då me nærma oss Arna var rullen òg kome i gang, men no var tempoet altfor høgt og det vart strekk fleire plasser. Det endte med at dei raskaste sykla frå, og dei som tok det meir med ro slapp. Eg kom då i ein aldeles god rulle rundt Garnes, som fungerte svært godt heilt inn til oppstigningen av Gullfjellet byrja.

Tempoet opp var fint og på toppen samla feltet seg at. Nokon svinga imidlertid av for påfyll, medan eg og ti andre fortsette nedover i fin fart, på ein rekke, med god avstand. I den andre tunnelen var da imidlertid ein som måtte forbi og midt inni punkterer(?) han, og heile mannen flyg over rattet. Dette rette foran meg. Var omlag ein halv meter fra å kjøre på han. Stoppa 50 m utanfor tunnelen og skalv, mest av brølene. Han vart flydd til Haukeland.

Turen opp Kvamskogen gjekk og veldig bra. Bakkane var tydeligvis ikkje mitt problem. Flatane derimot var verre. Spesielt etter Øystese-bakken var det dårleg med gode felt. HELDIGVIS, traff eg ein mann som hadde same tempo som meg, og dette vart redningen heile vegen inn til Granvin og Skjervet.

Skjervet gjekk fint. Varm asfalt, men heldigvis var store delar av bakken skuggelagt. På toppen viste klokka 05:52, noke som var ein gledelig overraskelse og som gav meir energi til å gi på ned til Voss enn nokon energibar kunne gjort.

Kom i mål på 06:24 og er svært nøgd med det. Alt i alt ein flott opplevelse!!!

( Er i fin form i dag, men kjenner det nedover i trappen:)

Bergen - Voss: Klargjøring av sykkel

I dag var det tid for gjennomgang av sykkelen. Resultatet av helsesjekken ble nye dekk (Continental Grand Prix 4000 S), slanger, bremseklosser bak, nye 1-liters flasker og nye sidematede flaskestativ (fra Zefal). Nå er alt skrudd sammen og sykkelen mangler nå bare en siste runde med oljekannen. Det får bli i morgen.

Bergen - Voss: Løypeprofil

Bildet er hentet fra BCK sine nettsider

Generalprøve i godbakken

I dag var Rune, Dag, Gaute, Kari og jeg sammen om en siste treningsøkt i "godbakken" - opp Gulfjellet, før Bergen-Voss rittet kommende lørdag. Syklistene hadde alle hver sine spesielle motiv for dagens økt: Rune for å finpusse teknikk og fart, Dag for å få bekreftet at 4.48-gruppens krav om 12 km/t opp bakken er innenfor yteevne, Gaute og jeg for igjen å få bekreftet at det faktisk går an å sykle opp uten pause og ikke minst Kari som ville gjøre seg kjent med denne viktige delen av Bergen - Voss traséen.



Vi møttes på Vågsbotn og syklet i rolig pratetempo innover mot Garnes. Etterhvert kom vi gang med en velfungerende liten rulle som varte nesten helt inn til foten av fjellet. Selve fjellklatringen pågikk som individuell øvelse og da vi etterpå samlet oss ved kafeen midt i bakken, var alle godt fornøyd med egen innsats. Hjemover ble det også kjørt rolig og vi fikk prøvd oss på en liten lagtempo-etappe utover mot Garnes. Vel tilbake på Vågsbotn ønsket vi hverandre lykke til med lørdagens ritt.


Puljeinndeling Bergen - Voss
Rune er i seedet pulje 3 (4.30?)
Dag er i pulje Åsane 4.48
Lars er i pulje 5.30 - 6.00
Odd er i pulje 5.30 - 6.00
Gaute er i pulje 6.00-6.30
Kari er i pulje 7.00-7.30


Rapport fra rittet kommer! Mer om rittet på Bergen Cykle Klubb sine nettsider

Skjærgårdsrittet

Hei,
2:01 var ikke verst lars. Jeg stilte opp fremst i trim gruppen uten tidtaking og ga på sammen med 5 andre fra start. Etter 3 mil var vi fire stykker, deriblant Marit Iden, hun beg å komme i form nå! 4 stykker i den motvinden med i realiteten liggende og dra nærmest konstant gjorde at vi kom inn på 1:58. Men vi kom da først i mål av alle og ingen kø på lapskausen. Fikk en god økt. På vei tilbake gikk det et par minutter kjappere pga medvinden, vi lå jo og cruiset i mer enn 50 på flaten og det var kjekt, da kjørte jeg med noen sterke karer fra BCK. Alt i alt 13,5 flotte mil.

I dag må jeg levere bilen på verksted på Kokstad og skal sykle hjem til Åsane, om jeg rekker treningen kl 17:30 må jeg se på, men antar det går fint. Ellers blir det rolig jobb sykling på meg frem til fredag.

Ikke noe problem å trene på onsdag gutter. Det viktige nå er å få nok hvile og søvn. Selve ritt dagen blir det erfaringsmessig lite søvn, men det er ikke så veldig avgjørende så lenge man har ladet godt opp med hvile dagene før. Spis rikelig med pasta og ris og proteiner og ta med et par pakker med Maxim flytende glucose I tillegg til en energi bar eller et par bananer. Ha en liten vannflaske 0,5 på ryggen i tilfelle. Er svært spent på været. Etter B-V er det Temporitt den 16 juni for mitt vedkommende, det går på Osterøy. Etter det blir det vel smått med ritt og jeg tipper vi alle er da litt lei sykling....
Dersom vi ikke snakkes så får dere ha lykke til! Husk at noe av det viktigste er ofte å være på hugget og ikke slippe han foran dere, på den måten spares mest mulig krefter.
Rune

Skjærgårdsrittet 2009

Tilbakeblikk: Fjorårets Skjærgårdsritt var mitt debutritt og også første møte med sykkelsporten. Da deltok jeg i trimklassen, uten offisiell tidtakning, på en nyinnkjøpt hybridsykkel. Jeg syklet sammen med Kari og Odd. Odd var absolutt i bedre form enn meg og mot slutten måtte spinninginstruktøren drive meg fremover med semi-militære gloser i velkjent Odd-stil. Vi kom i mål på 2.23. Godt jobbet.

I år var tiden moden for å avansere til turklassen, i puljen for de med ambisjoner om å klare rittet på 2 timer. Kl 11.50 var vi ca 40 syklister på startstreken, fire-fem av dem fra Åsane CK og noen veteran-veteraner jeg traff på prøveturen til Voss. Været var fint og alle var vel litt spent på hvor sterk vinden ville bli utover i skjærgården. Trivelige folk fra BCK, Kåre Stokke og en opplagt speaker sørget for god stemning de siste nervøse minuttene før start.

Det er ikke lett å lage en god rulle med 40 syklister som ikke har trent sammen tidligere, så vi fikk aldri full sving på sakene. Farten inn i bakkene var for lav og det ble altfor store luker og for lite fremdrift i høyre felt. Det gikk dog endel fortere mot slutten og et par kilometer fra mål måtte jeg dessverre slippe taket i puljens tetgruppe, på 3-4 mann (med Kåre i spissen). Jeg kom inn på tiden 2.01, og feiret ny personlig rekord med en god tallerken lapskaus. Med like god fremgang neste år, kommer jeg nok på pallen :-)

Neste helg er det Bergen - Voss. Får håpe det er litt krutt igjen...